Moby: Play

Det kom en gang tidlig på vårparten, og har for mange blitt sommerens store album. Noen har gjort oss oppmerksom på at vi – av fullstendig uforklarlige årsaker! – ikke har anmeldt ”Play”. Dermed får vi heller gjøre slik vi ut fra reint musikk-faglige kriterier oftere burde gjøre: Anmelde ei skive vi har hatt i kroppen et halvt års tid. Og ja, vi liker den – ellers hadde vi nok aldri gitt oss dette stuntet i vold.

Av Arild Rønsen // 21.08.00

Min anbefaling er enkel: Hør musikken, og kos deg med essayene. Les essayene, og kos deg med musikken. I mine øyne er Moby nemlig en svært så klok mann. I kortform er dette hva han gjennom sine korte artikler forsøker å si:

1) Fundamentalisme av enhver art er skadelig. Verden er for stor og for gammel og for komplisert til at mennesket noen gang skal kunne forstå den helt og fullt. Dette betyr ikke at vi bør gi opp forsøkene på å finne sammenhenger, på å forstå vår historie. Poenget er bare at vi bør innse vår begrensning; på det viset kan vi komme til å bli en smule mindre forvirra.

2) Vi – spesielt hans hjemland USA – behandler folk som av en eller annen grunn har havna i fengsel alt for dårlig. Innsatte har menneskerettigheter på linje med oss andre, og skal således ikke behøve å leve i frykt for mord, voldtekt eller overgrep av noe slag. I samme slengen slår han et slag for individuelle rettigheter. Hvorfor skal Staten gripe inn overfor handlinger der enkeltindividet utelukkende skader seg sjøl? Som eksempler nevner han sjølmord, narkotikamisbruk og abort; det at vi misliker handlinger er ikke grunn god nok for å kriminalisere dem.

3) Uten å fordømme folk som spiser kjøtt, gir Moby noen enkle forklaringer på hvorfor han sjøl er veganer - hvilket innebærer at han verken spiser, bærer eller bruker produkter som stammer fra dyreriket: a) Han elsker dyr. b) Dyr er selvstendige skapninger med egen vilje, og det virker galt å tvinge vår vilje på dem, bare fordi vi er i stand til det. c) All forskning tilsier at vegetarisk diett er overlegent sunnest for menneskekroppen. d) I en verden der millioner sulter, er det meningsløst å ikke leve på det mest ”effektive” viset. Istedet for å dyrke korn for å avle dyr vi siden spiser – hvorfor ikke spise kornet? e) Jordbruk er grunnleggende miljøødeleggende. f) Vegetar-mat er pen å se på! Forsøk sjøl; sammenlign en tallerken med brødprodukter, frukt og grønnsaker med en som er fylt med kyllinglegger, griseinnvoller og muskler fra kuer…

4) Nesten alle grusomhetene i det tjuende århundre fant sted med våre regjeringers viten og/eller vilje. Eksempel: I forkant av den andre verdenskrig innførte så å si alle vestlige land strenge innvandringsregler for jøder, med det resultat at de forfulgte ikke hadde noe sted å reise. Dette har vi alle et ansvar for. - Med fare for selv å oppfattes som ”absoluttist”, mener Moby – må vi sky regimer som diskriminerer deler av sin befolkning på basis av seksuell legning, rase eller tro.

5) I kraftige ordelag går Moby i rette med det ekstreme moral-Høyre i Statene, som bl.a. oppfordrer til vold mot leger som utfører abort. Er ikke kristendommens idé nettopp å være ikke-fordømmende, ikke-voldelig og human? - Jeg elsker Kristus, sier Moby – samtidig som han kaller sine høyre-ekstreme trosfeller ”liksom-kristne”.

Og musikken? Jeg tilhører den gjengen som ”av bisarre årsaker” elsker også den. Om man ikke akkurat bør oppfatte Moby bokstavelig på dette feltet, har han faktisk et poeng: ”Play” inneholder så mange forskjellige typer musikk at enkelte nok vil oppfatte den som liker alt som en smule ”bisarr”.

Det er for eksempel ikke så lett å finne en slags tråd mellom det ytterst vâre kuttet ”Guitar Flute & String”, det tungt kor- og orkesterarrangerte sluttsporet ”My Weakness” og det heftige soul/disco-kuttet som ligger aller først, ”Honey”. Det blir kort sagt meningsløst å si at dette er ”techno”, ”rock”, ”klassisk”, ”samtid”… ”Honey” har forresten sin tvillingsøster i ”Natural Blues”, og jeg mistenker Moby for å ha lånt øre til Robbie Robertson før han gikk i studio for å spille inn disse låtene. Når jeg refererer til ”han” er det veldig bevisst; ”Play” er ei klassisk solo-plate - written, produced, engineered, and mixed by Moby”.

Som låtskriver er Moby fokusert – ja, nærmest som minimalist å betrakte. Han finner et refreng eller et riff – og så holder han seg til det. Never change a winning team, heter det i idretten. I Mobys hode blir det noe sånt som ikke kluss med en vellykka oppskrift. Majestetiske ”Find My Baby” er således lite annet enn én tanke, en idé Moby turnerer rundt i et par forskjellige tonearter – og han gjør det særdeles elegant! Og han gir selvfølgelig fullstendig blaffen i om han likner Pet Shop Boys” i ”Porcelain”. Poenget er at Moby mente den sangen ropte på nettopp denne typen innpakning – som tenkt, så gjort.

Om ”Play” tikker inn som en av de viktigste utgivelsene I år 2000? Til det svarer jeg et ett hundre prosent sikkert ”ja” – og jeg nekter å bli kalt ”absoluttist” av den grunn.