Trivelig i Frognerbadet

Kaizers Orchestra: 80% Tom Waits. 10% Stavangerensemblet. 10% østeuropeisk folkemusikk. 5 glade, unge herrer fra steinrøysa mellom Stavanger og Bryne. De trakterer pumpeorgel og gitarer - og framfor alt oljefat. Nå skjønner jeg hvorfor disse tingestene skal koste 29 dollar pluss!

---

Bryan Ferry, Van Morrison, Kaizers Orchestra m/fl / /

Av Arild Rønsen // 11.06.00

---

Med imponerende energi skifta de på å gå løs på de tomme blikktønnene, med hammer - samtidig som vokalisten brukte noen av de største grytelokkene jeg har sett som bekken(ikke sjukehusbekken, men slike de bruker i skolemusikken). Om de hadde fått fortsette en halvtime til, ville hele scenestashet havna på bunn av timeter'n i Frognerbadet.

- Danse ompa te du dør!, mente de - og det hele var hårreisende morsomt.

Helt overlegent var det da de avslutta med å hive oljefatene demonstrativt ut av scenen - 35 år etter at Pete Townshend pælma gitaren for å slukke lysene i taket.

For øvrig utvikla første dag av Norwegian Wood seg temmelig nøyaktig slik vi kunne forvente.

Svenske Weeping Willows er virkelig bra, om enn ikke akkurat noe hæla-i-taket festivalband. De spiller yndig & stor popmusikk, og fikk beundringsverdig god kontakt med et regnvått og virkelig fint publikum. God stemning midt i regnskyllene? Ja, og det skal arrangørene ha stor del av æren for. Norwegian Wood er blitt en tvers gjennom koselig festival. Aldri langt til nærmeste øl, aldri langt unna en glovarm Leiv-Vidar, nok toaletter.

Weeping Willows tok sjanser da de gikk løs på en cover av "(Who Knows) Where Or When" - kanskje den aller fineste sangen på det foreløpig siste albumet signert Bryan Ferry. De kom fra det uten for stygge sår, akkurat som de gjorde da de valgte å avslutte med Lou Reeds "Perfect Day".

Babel Fish gjorde også vel fra seg. Man veit hva man får fra denne velspillende kvartetten, og de som likte førstealbumet synes å ha mer av det samme i vente. Bare en sak; tekstuttale. Jeg orker ikke mer av den generelle engelsk/norsk-debatten, men det blir komisk å høre en voksen mann synge for eksemepel:

- Boyscout without ice.

Det er Lillebjørn Nilsens svært så tospråklige datter som først oppdager det; stemt og ustemt s in english, ikke sant? Når engelskmenn og amerikanere snakker, oppfattes det som talefeil om man ikke finner ut av forskjellen på is og øyne.

(Lillebjørn har forresten nettopp vendt hjem fra en serie jobber i Midtens Rike, der han hadde følge av den lokale lydmannen Sound Kai-Chek.)

Men altså; Babel Fish kom fint fra det - selv om de har inderlig rett når de introduserer en temmelig spesiell cover-låt som "ganske ambisiøst"... De gjør Beatles-sangen "I Am The Walrus". Det er andre gangen jeg hører den i norsk versjon, og nå syns jeg noen i bandets indre krets burde fortelle dem at det burde bli med disse forsøkene. Det låter patetisk, rett og slett - og det kan da ikke være meninga?

De får fulltreff med "Mania", som de - med publikums hjelp - gjør om til rein disco, ispedd refrenget fra Diana Ross' "Upside Down". Dristig, og kult.

Bryan Ferry kommer litt seint i gang, og ei jente i min nærhet forklarer for en tilsynelatende tilfeldig forbipasserende:

- De venter på noen instrumenter; det er derfor de ikke synger, skjønner du.

Ferrys harpe og cello var forsinka fra Gardermoen - og da skjønner du selvfølgelig at det var den Bryan Ferry som arriverte Frognerbadet. Ikke akkurat Roxy Music.

Hans prosjekt ved millenniumskiftet er som kjent cover-versjoner av sanger fra det amerikanske 30- og 40-tall. "As Time Goes By" er i sannhet et vidunderlig album. I levende live syns jeg han kommer bare sånn passelig fra det. Jeg merka det allerede under den alt for rocka versjonen av "Smoke Gets In Your Eyes".

Etter min oppfatning tør ikke Ferry å kjøre linja fult ut. Denne utgaven av Bryan Ferry vil jeg se sittende på en barkrakk, som en utprega crooner, i dress. Bare strykere, en pianist og en trommeslager som komp. Hvorfor i all verden må han insistere på å gjøre "Casanova" og "Avalon" i denne settinga? Oppå det hele finner han ikke en gang plass til "Where Or When"! "Slave To Love" låter bare komisk, men publikum veit å sette pris på at han avslutter med "Let's Stick Together".

Van Morrison er on schedule, ulastelig antrukket i helsvart fra hatt til fottøy. Han åpner med "Back On The Top", og alt er nøyakig som det skal være. For min del kan Van The Man gjerne spille de samme tre akkordene hele livet ut. Det låter praktfullt - men vi iler til med å tildele arrangør Sten Fredriksen presseprisen år 2000. På spørsmål fra Østlandssendinga om ikke Van Morrison nå har besøkt Frognerbadet litt mange ganger i løpet av få år, svarer han:

- Slikt er irrelavant i tilfellet Van Morrison; han er en musiker i konstant utvikling...

Van Morrison er i praktslag, flørter (sic!) med oss ved faktisk å gi uttrykk for at han er på det rene med at han befinner seg i Norway - og gjør en cover av James Browns "Sex Machine"!

Dermed kan vi konkludere med at Norwegian Wood 2000 fikk en svært så trivelig start, og gir ordet til Andrej Nebb, plateaktuell med melodier til lyrikk av Tor Jonsson. Her følger et stenografisk referat av en del av samtalen han førte med programleder Erling Lægereid i "Søndagsavisa":

- Du valde å bli kunstnar, Nebb. Skuldast det ein genetisk feil?
- Ja, jeg mangler en ribbe. Er det genetisk?

---

Del på Facebook | Del på Bluesky