Joni Mitchell: Taming The Tiger
Hun var strengt tatt like tidlig ute, men for gjenkjennelsens skyld: Er du klar for den type "pop" Sting introduserte oss for midt på 80-tallet?
Gudbedre; Joni Mithcell trenger ikke å vegetere på noe annet navn enn sitt eget. Hun har stilt i egen divisjon i en manssalder, og for alt jeg veit kan det godt hende hun holder seg oppdatert i allskens nymote-pop. Hun gjør som hun vil, uansett. I 1998 har hun valgt saxofonisten Wayne Shorter (Miles Davis, Weather Report) som sin viktigste samarbeidspartner.
Fins det noe som heter tung pop-musikk? Joni Mitchell er det; tung pop. Ingen referanser til tungrock, for all del! Joni Mitchell byr fram en type pop du må være i humør til å gruble litt over for å forstå og/eller like. Hun gir ikke ved dørene, rett og slett. Om noen spurte meg om jeg kunne finne fram til det motsatte av Spice Girls ja da ville mitt valg falle på Joni Mitchell.
Hun gjør nesten alt sjøl, men får prima hjelp av Larry Klein (bass) og Brian Blade (trommer) og altså Mr. Shorter. Resultatet er ikke viser, ikke pop, ikke rock, ikke jazz. Miles kalte det social music, og fortsatt har ingen kommet opp med noe bedre uttrykk.
Har jeg uttrykt meg i klartekst? En dag skal jeg ta med meg to rødvin og Joni Mitchell og besøke Anne Grete Preus. Så kan vi sitte en times tid uten å snakke. Hun blir helt sikkert lykkelig for det eksemplaret hun en gang gikk til anskaffelse av er ganske sikkert spilt i stykker forlengst.
Del på Facebook | Del på Bluesky