Hvilken jam med Joni Mitchell!

Hun gikk i sitt 79. år da hun vendte tilbake til Newport Folk Festival for første gang siden 1969. Og «the queen» var naturlig nok midtpunktet da Brandi Carlile bød inn til «Joni jam».


Brandi Carlile er den fødte vertinne, og får selvfølgelig lov til å stille Joni Mitchell et så enkelt spørsmål som om hun har en favoritt blant sine mange album?

- Veit ikke, hører ikke så ofte på dem ... «Hejira» var det en stund. Mye på grunn av omstendighetene rundt sangenes tilblivelse, tror jeg. Jeg skreiv nesten alle i bilen på vei fra New York til San Francisco. Jeg hadde ikke lappen, så jeg stolte på lastebilsjåførene som kom i motsatt retning og blinka med lysene for å varsle at politiet var i nærheten. «Hejira» handler om å forlate et sted uten skyld, med ære. Muhammed forlater Mekka.

De siste åra sies det at Joni Mitchell nå og da har arrangert jam hjemme i Bel-Air, Laurel Canyon. De har ikke vært vonde å be - Paul McCartney, Elton John og ganske sikkert hele hurven rundt familien Crosby, Stills, Nash & Young.

På Newport i fjor sommer hadde ungdommen overtatt som jam-partnere. Marcus Mumford, Taylor Goldsmith, Wynonna Judd, Celisse, Ben Lusher (piano) m.fl. De åpner med en skranglete «Big Yellow Taxi» - er’e jam så er’e jam.

Alle de tolv låtene framføres med en helt egen sjarm, som oftest med glimt i øyet. «A Case Of You» som duett mellom Joni Mitchell og Brandi Carlile er tåredryppende vakker.


Midtveis i konserten regjerer Joni Mitchell på egenhånd, og gir oss «Both Sides Now», «Just Like This Train» og en nydelig versjon av «Summertime» - kveldens eneste coverlåt.

Newport Folk Festival har stolte tradisjoner, men 24. juli 2022 vil nok for alltid bli stående som et høydepunkt i festivalens historie. Og sirkelen sluttes fint med "The Circle Game".


Del på Facebook | Del på Bluesky

Et nytt dypdykk i Joni Mitchells arkiver

(12.07.21) Utgivelsene under vignetten “Joni Mitchell Archives”, både de to som har kommet og de som kommer, er noe du skal skaffe deg og la gå i arv til neste generasjoner.


Joni Mitchell i unik arkivsamling

(31.10.20) En av vår tids største musikalske kunstnere, Joni Mitchell, har bestemt seg for å dele starten på sin musikalske reise med oss. Det er storveis. Undertittelen “Volume 1” tyder på at det kommer mer. Det passer fortreffelig. Jeg er klar. La det regne over meg. Jeg tar alt jeg kan få.


Joni Mitchell lanserer gedigen arkiv-serie

(16.09.20) Kanskje var hun den aller sterkeste stemmen blant mange kvinnelige artister som slo gjennom på 70-tallet? Nå rydder Joni Mitchell i sine arkiver. Her kommer faktisk boks etter boks.


Joni Mitchell: Shine

(17.10.07) Vi har for vane å kategorisere våre anmeldelser, men jeg merker at det blir helt feil når jeg skal krysse av i ruta for "pop". Joni Mitchell er jo pop, men hun er liksom så uendelig mye mer. Således krysser jeg av i ruta for "Joni Mitchell" - det får holde.


Torture Killer: Swarm!

(11.05.06) Torture Killer er en finsk death metal bataljon med selveste Chris Barnes (Cannibal Corpse, Six Feet Under) på vokal. Riffene trøkker, melodiene sitter løst og de fengende låtene gjør det virkelig lett å bli godt kjent med albumet på kort tid.


Standardlåter fra Joni Mitchell

(28.10.99) Joni Mitchell har fullført et uvanlig album. Det består utelukkende av standardlåter, og vil være på gata tidlig i 2000.


Joni Mitchell: Taming The Tiger

(04.12.98) Hun var strengt tatt like tidlig ute, men for gjenkjennelsens skyld: Er du klar for den type "pop" Sting introduserte oss for midt på 80-tallet?


Haken mangler en gitar ...

(22.10.26) «Flinkisprog» kalte progdama det, og det er absolutt en passende betegnelse - for de er himla dyktige.


The Impossible Green har funnet oppskriften

(21.10.26) Tidvis smått psykedelisk, tidvis reinspikka råkk, tidvis godt plassert i Bruce Springsteen-land.


Uforglemmelig, Stevie Wonder

(20.10.26) En konsert for evigheten. En makeløs oppvisning i musikanteri på aller ypperste plan, med en setliste som er umulig å overgå.


Finske band på John Dee? Kvalitetsstempel.

(20.10.26) En herlig kveld for oss som vokste opp med søttitallets tungrock som Deep Purple og åttitallets Whitesnake og Ugly Kid Joe.


Hardrock og puddelpowermetall

(18.10.26) Hjelpes, tenkte jeg, detta låt rimelig garasjeband. Som i band som smeller på garasjeporter. Heldigvis tok det ikke lang tid før jeg kom frem til at det nok skyldtes elendig miksing av trommene, som ble underbygget av en lengre trommesoundcheck mellom banda.


Imponerende, Avkrvst

(17.10.26) Smått amputert konsert for vårt vedkommende, men vi fikk med oss mer enn nok til å skjønne at Avkrvst er et band å holde et våkent øye med.