Et nytt dypdykk i Joni Mitchells arkiver
Utgivelsene under vignetten “Joni Mitchell Archives”, både de to som har kommet og de som kommer, er noe du skal skaffe deg og la gå i arv til neste generasjoner.
Etter fjorårets utgivelse av “Joni Mitchell Archives – Volume 1 (1963 – 1967)”, første del av Joni Mitchells musikalske testamente, har vi nå kommet fram til hennes første fire album, de remastra utgavene av “Song To A Seagull”, “Clouds”, “Ladies Of The Canyon” og “Blue”. Til høsten, 29. oktober er datoen det vises til, kommer “Joni Mitchell Archives – Vol. 2: The Reprise Years (1968–1971)”, 5 CD-er eller 10 LP-er med uutgitt materiale, demoer, opptak innspilt av Jimi Hendrix (!), Mitchells Carnegie Hall-debut og BBC Radio-opptak med James Taylor. Passende pakker med remastra album og pakker med arkivmateriale og uutgitte innspillinger vil så komme en gang i året framover, altså to pakker per år om alt går bra. Alt i kronologisk rekkefølge. I tillegg er hjemmesida hennes, www.jonimitchell.com, stappfull med alskens informasjon, inkludert all informasjon om hvordan spille alle sangene hennes (se under “Music”).
Da vi forlot Mitchell ved omtalen av arkivenes volum 1 hadde hun ikke sett noen annen utvei enn å adoptere bort sitt eneste barn, Kelly Dale Anderson, etter adopsjonen omdøpt til Kilauren Gibb, og skilt seg fra mannen hvis etternavn hun fortsatt bærer (han var ikke barnefaren, han forsvant tre måneder inn i svangerskapet). Mitchell flytta så til New York City.
En kveld i New York blei hun fulgt hjem av Al Kooper som ringte opp Judy Collins for at hun skulle få høre Mitchell spille “Both Sides, Now”. Collins, daværende styremedlem i Newport Folk Festival, sikra Mitchell spillejobb på festivalen. Der traff hun Leonard Cohen som fikk stor innvirkning på henne, særlig hans “Suzanne” som “satte en ny standard” etter hennes mening. Personlig virka han visst fjern og vanskelig å kommunisere med og mesteparten av forholdet begrensa seg til budoaret, som hun har uttrykt det.
En kveld i 1967 Mitchell hadde spillejobb i Coconut Grove i Florida spaserte David Crosby inn i lokalet, blei betatt både av kvinnen og artisten Mitchell. Hun fulgte med ham til Los Angeles og blei introdusert for hans sannsynligvis nokså innflytelsesrike venner. Hun endte opp med Elliot Roberts som manager mens Crosby ordna platekontrakt med Reprise Records. Roberts starta Asylum Records sammen med David Geffen i 1971 og blei på Mitchells oppfordring Neil Youngs manager.
“I Had A King”, “Michael From Mountains” og “Night In The City” fra albumet regnes fortsatt av mange å være blant Mitchells mest essensielle sanger.
Albumet inneholder bl.a. “Chelsea Morning”, “I Don’t Know Where I Stand”, “That Song About The Midway” som sies å handle om Mitchells møte med Leonard Cohen, men som David Crosby mener er en avskjedssang til ham, og en av Mitchells største hits, “Both Sides, Now”, inspirert av Saul Bellows “Henderson, The Rain King” der hovedpersonen sier at nå når folk i fly kan se skyene så vel ovenfra som nedenfra behøver de ikke være redde for å dø. Sangen inneholder da sjølsagt også albumets tittel.
Etter å ha gjort ferdig “Ladies Of The Canyon” i februar 1970 og før hun begynte på det som skulle bli suksessalbumet “Blue”, det fjerde albumet i denne samlinga, fant Mitchell ut at det var på tide med ferie. Suksessen etter de tre første albumene hadde gjort at hun følte seg isolert, som en fugl i et gyllent bur. Hun var klar for nye opplevelser og eventyr. Hun pakka ei fløyte og en tre-strengs appalachian dulcimer, en slektning av vår hjemlige langeleik, og dro med vennen Penelope til Hydra, “øya til” Leonard Cohen (og Axel Jensen og Göran Tunström) i Egeerhavet. I Athen kjøpte hun en billig gitar og spilte på undergrunnen mens folk kasta penger til henne.
Hun besøkte hippiesamfunnet i Matala på Kreta der kokken og sandalmakeren Cary gjorde en fulltreffer av en entré da han blei blåst ut av døra til restauranten han jobba på grunn av en lite heldig opptenning av en ovn. Det gikk bra, Mitchell og han er stadig venner. “Carey” på “Blue” er en avskjedssang til ham da hun dro videre. Fra øya Formentera sendte hun telegram til Graham Nash om at forholdet de hadde hatt de to siste åra var over. Nash la nytt gulv på kjøkkenet i huset i Laurel Canyon da han fikk telegrammet. Mitchell hadde trodd at forholdet skulle være det siste hun hadde. Nash hadde fridd. Begge var lei seg i lang tid. Mitchell dro videre til Spania og Frankrike, men fikk etter hvert hjemlengsel. Sangen “California” er et bevis på det.
Tilbake i USA innleda hun et forhold til James Taylor og trodde igjen hun hadde funnet den rette til tross for Taylors heroinmisbruk. Forholdet varte til et stykke ut i innspillingene til “Blue”, og Taylor spiller fint gitar med Mitchell på dulcimer på “A Case of You”, “Carey”, “California” og “All I Want” - alle sanger hun hadde skrevet på Europaturen. Tittellåta “Blue” skal handle om han og “This Flight Tonight” blei antakelig skrevet kvelden etter at Michell, i stedet for å bli med Taylor hjem til hans nybygde hus på Martha’s Vineyard, booka flytur til Los Angeles. “Kanskje fordi hennes instinkter var ekstemt gode”, sa Taylor nylig til New York Times.
“Blue”-albumet blei for øvrig endra i siste liten. To gamle sanger, “Urge For Going”, som seinere dukka opp som B-side på singlen “You Turn Me On, I’m A Radio”, og “Hunter (The Good Samaritan)” - som nylig blei utgitt digitalt på EP-en “Blue 50”, gitt ut for å feire albumets 50-årsjubileum - blei erstatta av "All I Want" og “The Last Time I Saw Richard”.
Joni Mitchell har sagt om seg sjøl at hun hun er en maler avspora av omstedigheter og også at hun skriver små filmer på rim der hun er både dramatiker og skuespiller. Hun tar utgangspunkt i faktiske personer og/eller hendelser, gjør sine betraktninger og gjør det til noe vi alle på en eller annen måte kan forholde oss til. Hun er en like stor poet som Bob Dylan, har David Crosby sagt, og en mye bedre musiker.
Del på Facebook | Del på Bluesky