Pet Shop Boys, liksom

Det er kvelden da det av en eller annen grunn er finfine forhold på damedo, men kø til trengsel foran pisserenna. Pet Shop Boys er i by’n!

---

Pet Shop Boys / /

Av Arild Rønsen // 01.02.00

---

Vi befinner oss i Club Spektrum, et Oslo Spektrum med bare ståplasser – en klubb som har funnet sin form, med avgrensa områder for øldrikkere og der alle ser sånn nogenlunde bra (godt oppbygd scene).

I kveld er det synth-party, og vi snakker 80-tall så det holder. Neil Tennants variant av Havet, Døden & Kjærligheten, hans verbale introduksjon, forteller jo det meste:

- We’re gonna play some songs about Love & Sex, Life & Death, Fame & Money.

Både Tennant og kompanjong Chris Lowe stiller i frisyrer ikke en gang Howard Jones kunne matche midt på 80-tallet. Full hanekam, men likevel med alt håret på plass – altså; ikke barbert på sidene, slik pønkerne elska det. 100%& bleka. Direkte ulekkert, men likevel med stil. Og her er det et eller annet ved Pet Shop Boys live jeg ikke helt forstår:

HVOR ER PISKENE?

Hvorfor tar de’n ikke helt ut? Danserne i dette showet burde være kledd i skinnbukser& lakkvester & de burde svinge lange pisker! Tennant & Lowe legger jo ikke akkurat skjul på at de er homo, og nå går ikke jeg rundt og trur at alle homser elsker å bli piska – det har bare noe med showet å gjøre. De til dels sterkt overvektige danserne i matrosdresser gjør bare sånn måtelig inntrykk.

De tar av med ”West End Girls”, og jeg lurer på om scenen etter hvert vil avsløre noen musikere? Men, nei. En perkusjonist borti ene hjørnet, pluss Chris Lowe, stabilt på plass bak sitt keyboard – det er alt. Kanskje er de der bare for syns skyld begge to? Denne Lowe er vel aldri blitt noe annet enn en annen Andrew Ridgeley, kompanjongen til George Michael i Wham!?

Kanskje han spiller, kanskje gjør han det ikke – det er i så fall umulig å oppdage. Pet Shop Boys live er musikk på box. Men det gjør i og for seg ikke så mye, bare låtene holder. Og det gjør de, nesten hele veien. Never being boring? Nesten aldri. Den sangen var forresten kledd i et usedvanlig tamt lydspor.

100% PÅ LIKSOM

Neil Tennant beveger seg om mulig enda mindre enn Morten Harket i løpet av en konsert, og da han skrider opp på scenens høydepunkt for å ta fatt i ”What Have I Done To Deserve This” – i blå&hvit-stripe kjole og ei litt knapp jakke – da ser han virkelig patetisk ut. Tenk deg ”Wuthering Heights” og Kate Bush i forhold! Tenker jeg. Men Dusty Springfield på video er rørende nok.

”New York City Boy” blir, trass mine fordommer, et høydepunkt. Men tanken ligger stadig på lur; er vi på cabaret på Hotell 33…?

”(You Were) Always On My Mind” og ”It’s A Sin” låter tvers gjennom genialt, ”Footsteps” er mektig, og det hele avsluttes – oppskriftsmessig - med ”Go West”.

Pur pop? Ja, og helt OK pur pop. Og etter pause (sic!), avslører Tennant en gråhåra, nesten-bar isse. Alt er liksom bare på liksom med Pet Shop Boys. Men noen ganger skal livet kanskje være sånn?

---

Del på Facebook | Del på Bluesky