Pet Shop Boys i Grieghallen
(Bergen/PULS): Gamle helter inntok Bergen for første gang, og lagde fest for et entusiastisk publikum i Grieghallen med en hitparade av de sjeldne.
/ /
De entrer scenen i sort smoking eller neongrønn hettegenser og starter forestillingen med å synge «We're The Pet Shop Boys». Dansere og korister er enten kledd som vokalist Neil Tennant eller som Chris Love på keyboard. Etter en ballettintro setter de standarden med gode, gamle «Left To My Own Devices». De klarer selvfølgelig å lage en humoristisk vri ut av «I'm With Stupid» fra deres siste plate "Fundametal". Lite overraskende er det George W. Bush og John Major som får gjennomgå.
Det er først under «Suburbia» at det virkelig koker blant publikum. Herfra og ut går det stort sett i slagere. De viser bredde med å ta fra hele karrieren. Klassikeren «Can You Forgive Her?» avløses av de nye låtene «Minimal» og «Shopping». De har publikum i sin hule hånd uansett hva de gjør. Det visuelle skifter hele tiden så det passer med temaet i låtene. Forestillingen blir nesten teatralsk, men aldri for pompøs.
«Rent» og «Opportunities» skaper tilløp til allsang. «No More Lovers Left» og «Heart», som er er låtene mellom allsangene, er alt annet enn konsertfyll. Pet Shop Boys har låter til å fylle to timer uten noen store dødpunkter.
Også Chris Love prøver seg som vokalist. På «Paninaro» er han for en gangs skyld alene på scenen. Han har tydeligvis ikke mer tro på sin egen stemme enn at han synger med distortion. Når Tennant entrer scenen igjen, drar han en for meg ukjent ballade. Det mest interessante med denne var ikke låta i seg selv, men at Pet Shop Boys viser nye sider ved seg.
Etter dette lille avbrekket, er resten av konserten en eneste stor fest. Coverlåtene «Always On My Mind» og «Where The Streets Have No Name» har fått så tydelig Pet Shop Boys-stempel at de passer inn i gullrekka med hits. Glemte jeg å nevne homoestetikken? Sistnevnte låt ble fremført i gulldresser! Det ble nesten litt for mye for en sart sjel som meg. De legger vekk noe av faktene under gjennombruddslåta «West End Girls». De aslutter hovedsettet med «Sodom And Gomorrah Show» som er et stikk mot homofobiske kristne.
Etter teppefall i beste teaterstil, åpnes ekstranummerne med «So Hard». Denne blir å regne som en oppvarming til neste låt. Klassikeren «It's A Sin» skapte ekstatiske tilstander som blir forsterket under avslutningen «Go West». Village People-låta er nok mest kjent med Pet Shop Boys, og fungerer godt som en aslutning på et fyrverkeri av en konsert.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.