Pet Shop Boys: Night Life

Ved en inkurie fikk vi aldri anmeldt ’99-albumet fra Pet Shop Boys. I anledning kveldens konsert i Oslo Spektrum, retter vi opp dette latterlige, misforhold.


Det er noe med denne duoen som er fascinerende tungt og lett på en og samme tid. De spiller liksom bare marsjer, men så hviler det likevel noe florlett over arrangementene. I halvannet tiår har de vært de fleste DJ’ers aller sikreste kort. Debutsingelen ”West End Girls” står seg ypperlig den dag i dag, og ikke mange duetter matcher Neil Tennant & Dusty Springfield i ”What Have I Done To Deserve This”.

Så er det dette smått dekadente, best illustrert ved deres versjon av Frankie Vallis ”Can’t Take My Eyes Off Of You”. Jeg gleder meg som en unge til å høre den i kveld, og må vel innrømme at ”Night Life” ikke byr på de helt store, de historiske Pet Shop-øyeblikkene. Men albumet er jevnt bra, og låter akkurat slik du forventer at Pet Shop Boys skal låte – urørt av menneskehender, maskinelt fra ende til annen.

Her fins forresten et unntak, platas kanskje aller fineste øyeblikk. ”Boy Strange” er noe bortimot et unplugged Pet Shop Boys! Piano og kassegitar. ”In Denial”, duett med Kylie Minogue, er også en sang som vokser - pusler de kanskje med idéen om en pop-musikal…?

Jeg håper de ikke spiller hele ”Night Life” i kveld, og kunne personlig tenke meg at de hoppa over den alldeles grusomme singelen ”New York City Boy” – selv om jeg tar det for gitt at det nok er mye forlangt. I denne formen stinker 80-tallet!

Kan du forresten begripe hvordan James Bond-teamet har greid å gå rundt Tennant & Lowe?

Anmeldelse av konserten leser du på www.nettpuls.no i morgen, tirsdag.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Årets sommerskive fra Pet Shop Boys?

(10.05.24) Neil Tennant synger like fint som han alltid har gjort - og tro det eller ei, men Pet Shop Boys har evnen til å fornye seg. Dette er faktisk ei rimelig kul og ekstremt dansbar skive.


Pet Shop Boys: Perfekt pop og elendig vær over Oslo

(18.06.22) Svært dårlig vær og tilsvarende god popmusikk avsluttet OverOslos nest siste festivaldag. Hvem skulle trodd at lett pop og tungt regn var en slik perfekt kombinasjon?


Pet Shop Boys - The never ending story

(31.01.20) Jeg glemmer aldri mitt første møte med Pet Shop Boys. På stranda med et håndkle og en splitter ny Sony kassett-walkman. Året var 1986. Ut av denne ytterst moderne dingsen strømma lyden av «West End Girls», og jeg kunne nesten ikke tro mine egne ører.


Pet Shop Boys i Grieghallen

(09.05.07) (Bergen/PULS): Gamle helter inntok Bergen for første gang, og lagde fest for et entusiastisk publikum i Grieghallen med en hitparade av de sjeldne.


Pet Shop Boys: Flat hitparade

(04.05.07) (Oslo/PULS): "We Are Still The Pet Shop Boys" avsluttet Neil Tennant med foran et fullsatt Sentrum Scene søndag kveld. 21 år etter "West End Girls" er duoen Tennant og Lowe fremdeles i gamet, og fremførte en hitparade av de sjeldne - selv om uttrykket deres live er vel flatt.


Pet Shop Boys: Fundamental

(04.06.06) Tjue år etter at de lærte oss forskjellen på eller sammenhengen mellom jenter fra vestkanten og gutter fra østkanten, overgår de seg sjøl. For et feiende, flott pop-album!


Pet Shop Boys: Release

(25.04.02) Jeg husker fortsatt første gang jeg hørte "West End Girls"... Denne plata er faktisk like fin - hele veien. Hvis ikke dette er POP, så veit ikke jeg hva pop er. Neil Tennant og Chris Lowe skriver så fine melodier at jeg blir reint våryr.


Pet Shop Boys, liksom

(01.02.00) Det er kvelden da det av en eller annen grunn er finfine forhold på damedo, men kø til trengsel foran pisserenna. Pet Shop Boys er i by’n!


Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.