Toria Wooff trollbinder oss
Hun har en utrolig behagelig stemme, ingen vibrato å høre, bare vakker sang og fantastiske tekster.
Toria Wooff / Blå / 18.08.26
Løkka Calling begynte så smått å arrangere konserter på Deichmans på Schous plass, men stadig flere konserter dukker opp over hele Løkka. Mange av artistene er ukjente navn for meg, og Toria Wooff er i så måte intet unntak. Kvaliteten på bookingen har alltid vært god, så jazzkompisen og jeg tok turen til Blå denne kvelden.
Ung kvinne med kassegitar. Tankene går til legender som Joni Mitchell, Joan Baez, Cheryl Crow, Melissa Etheridge. Den selvtitulerte debutskiva kom i fjor. Wooff virker både hyggelig og høflig, takknemlig for alle som har kommet, nervøst glad for å kunne fremføre låtene sine. Salen blir stille med de første tonene. Og slik fortsetter det gjennom hele konserten. Foruten applausen, som blir sterkere og varer lenger og lenger for hver låt.
Mellom lys og røyk på scenen blir det litt trolsk. «Jeg liker lokale spøkelseslegender, og kommer fra heiene nord for Manchester; der har vi bare den hodeløse rytteren så jeg har laget min egen historie.»
Hun småprater mellom låtene, det er naturlig og hyggelig men det er stemmen hennes som trollbinder mest. Der de fleste andre «kvinner med kassegitar» har en stemme som krever full oppmerksomhet, er hennes florlett og silkemyk og bare gir. Den krever ingenting.
Stillhet gir makt. Er man i et møte der stemmene heves mer og mer, lønner det seg å senke stemmen helt, for da tier andre stille for å få med seg det man sier. Og vi vil alle høre hva Wooff har å si. Synge. Hun har en sterk stemme, og formidler enkelt uten å måtte heve den. Innen vi har kommet til tredje låten gleder jeg meg allerede til neste møte, være det konsert eller skive, og det skal bli en sann fryd å følge henne videre.
Hun har lært seg overraskende mange norske fraser. «Duolingo! Jeg kan si at min bror er høyere enn meg, men jeg har ingen bror!» og salen kommer med gjenkjennende latter. Så begynner hun å spille igjen, latteren stilner, alt fokus er på scenen. Wooff har en utrolig behagelig stemme, ingen vibrato å høre, bare vakker sang og fantastiske tekster.
Singelen «Eileen» kom i sommer. «Dere skal få høre et par nye sanger også, fra skiva som kommer i januar!» - vi jubler. Hun synger. Vi vil ha mer. Jeg foretrekker kanskje Toria bare med gitar, jazzkompisen skulle gjerne hatt skivevarianten med litt perkusjon og med mer amerikanauttrykk.
På scenen er det så nakent. «Jeg er litt goth» sier hun, tankene mine har forlengst dratt på ferd over ville, gotiske heiområder, kanskje er hun på vei til Wuthering Heights. Wooff er mer eterisk enn Kate Bush, enda mer var og sårbar enn Karen Carpenter.
Jeg kunne nok stått der og lyttet i timesvis. «Dette er siste låta, nå har dere hørt alt!» og vi får en siste dose med denne fantastiske stemmen. Bortsett fra at det norske publikummet er kravstort, applausen etter at hun har gått av scenen øker til et crescendo før hun kommer ut igjen. «Jeg har ikke forberedt noe mer, jeg har ikke mer!» - men så får vi ei låt til likevel.
Toria Wooff er på en aldri så liten Norgesturné, så de som skal på Parkenfestivalen i Bodø kan glede seg. Og det ryktes at hun kanskje skal være support for Aaron Lee Tasjan på Mir på mandag. Jeg kjenner heller ikke til Tasjan, men om Wooff blir support er det vel verdt å ta turen til Løkka bare for å høre henne!
Del på Facebook | Del på Bluesky