Ei avhengighetsdannende skive

Låtene blir vrengt, de er florlette fordi gardinene er utslitte og ikke lenger skjuler brutaliten som skjer i filmen.

Av Siri Bjoner // 07.08.26

Skiva til Charli XCX er derimot basert på manuset til Emerald Ferrell. Charli fikk en sms fra Ferrell, som lurte på om hun ville lese manuset og bidra med ei låt til lydsporet. Skrivetørke ble til inspirasjon etter hvert som Charli dykket dypt i manuset, og ble til ei full skive – som altså er basert på manuset, ikke den ferdige filmen.

Jeg vil gjette at skiva muligens hadde vært litt annerledes om den hadde vært basert på filmen. I motsetning til forhåndskritikken – særlig at Margot Robbie fikk rollen som Catherine – imponerte filmen meg. Den var akkurat så skitten, grim, grusom og dyster som historien er. Emily Brontës eneste roman er tross alt ingen sart, vakker, kjærlighetsfull romanse med lykkelig slutt.

I så måte kan «House» virke som den mest passende låta til årets film. Resten av skiva kan ved første gjennomlytting virke veldig poppete, litt for florlett som de dyreste blonder og kniplinger, visstnok nærmere debutskiva «True Romance» (2013) enn årets «Music, Fashion, Film».

Noe underlig er det der, dog, noe som ikke høres så enkelt, lyden øker og sjelen lytter. Foruten langvarig parhest Finn Keane (programmering) og vokal, er det bare strykere. Masse deilig cello, kontrabass, violin, bratsj. Og den røde tråden gjennom alle låtene er et snev av atonalitet, så lite at den nesten ikke er merkbar inntil den plutselig kryper inn i nervene, griper fatt og vrir til det smerter. Låtene blir vrengt, de er florlette fordi gardinene er utslitte og ikke lenger skjuler brutaliten som skjer i filmen.

«Running up that Hill» (Kate Bush, 1985) fikk endelig en velfortjent førsteplass på Billboard Top 100 i 2022 takket være «Stranger Things» (sesong 4). Denne skiva føles som den har vært en runde eller tre i the Upside Down. Atonaliteten tar mer og mer plass for hver gang jeg spiller skiva. Tekstene trer mer frem. At dokumentaren The Velvet Underground (Todd Haynes, 2021) også inspirerte, hører man i hver eneste låt. Elegant brutalitet. Brutal eleganse.

«Wuthering Heights» er ei avhengighetsdannende skive. Jeg hører nye momenter og elementer ved hver gjennomlytting. Selvfølgelig er det en grunn til at jeg nevner Kate Bush. Sangstilen til Charli minner tidvis om Bush, men samtidig er den så mye mer. Større. Råere. Naknere. Heldigvis virker det ikke som om John Cale har tenkt å pensjonere seg noensinne, og jeg håper han samarbeider mer med Charli.

Dessuten er det fremdeles sommer og jeg har mange timer foran meg i skauen. At hele diskografien til Charli XCX nå er lastet ned og klar for intens lytting sier seg nesten selv, for jeg er voldsomt spent på hva annet denne indisk-engelske sangfuglen har produsert. Takk for utfordringen, Arild!

Låtliste: House (feat. John Cale) // Wall of Sound // Dying for You // Always Everywhere // Chains of Love // Out of Myself // Open Up // Seeing Things // Altars // Eyes of the World (feat. Sky Ferreira) // My Reminder // Funny Mouth