Flerdimensjonalt Black Country
På menyen: Barokk kammerpop, kunstrock, progressiv folk og eksperimentell rock med subtile skiftninger og variert musikalsk tilnærming. Black Country, New Road - til tonene av "I Dovregubbens hall" ankommer de scenen, etter at vi først har latt oss forføre av oppvarmerne Westside Cowboys’ skranglete americana med snitt av The Pogues.
Black Country, New Road / Sentrum Scene / 19.10.25
Black Country er lekent, tøylesløst og melodisk hypnotiserende. Samtidig er det en form for orkestrert, vakkert, svøpende lydbilde som møter oss, vakkert men ikke overlesset eller prangende. Alt smekter samnen og lyder naturlig.
Et høflig, lyttende, dannet publikum klapper og tar inn musikken i lange drag.
Alle har de ansvar for og veksler mellom flere instrumenter de behersker svært godt. Tyler Hyde - vokal, klarinett og i blant bass; Georgia Ellery (også medlem i våre favoritter Jockstrap) - fiolin og vokal; May Kershaw - vokal, keyboard og trekkspill; Lewis Evans – saksofon, fløyte, backing vokal; Charlie Wayne – trommer; Luke Mark – gitar.
Midtveis bytter Hyde og Kershaw plass og instrument for en stund. Også det fungerer rimelig greit, selv om den første plasseringen med Hyde i midten og på strengeinstrument virker mest naturlig.
Da hoved-vokalist og gitarist Isaac Wood ga seg etter andre-albumet, skiftet bandet karakter. Av respekt for ham, får vi kun sanger fra det nyeste albumet "Forever Howlong" og enkelte fra liveplaten "Live At Bush Hall".
Låtmaterialet er i konstant utvikling. Det låter gjennomført, stramt, presist.
Over keyboardet henger et Palestina-flagg, og vi minnes underveis stadig på at Palestina på ingen måte er frigjort. En strøken kveld, før vi vandrer ut i høstmørket til tonene av «Take On Me».
Del på Facebook | Del på Bluesky
Kanonkveld med Kiefer Sutherland
(21.04.26) Dønn ærlig, bunn solid rock med inspirasjon fra americana og køntri, men dette rocker.