5fdp - har de funnet drømmelaget?
Fremdeles beinhardt, men mer melodisk og bedre produksjon er kanskje den beste beskrivelsen. Låtmaterialet er mer variert og låtenes oppbygning er tøffere. Dette er ei skikkelig bergogdalbane mellom rolige og harde partier.
Nøyaktig nitten år etter debutskiva «The Way of the Fist» slipper Five Finger Death Punch sin tiende studioskive. I likhet med «Decades» av Motionless in White er skiva lett retrospektiv ifølge bandet sjøl.
Fire år har gått siden «Afterlife», men fænsen fikk Best of, Vol. I og Vol. II i fjor. 5FDP er ikke verdens mest produktive band, og det blir nok litt sutring over at årets gave kun har ti låter og er på drøye 36 minutter.
Heldigvis er jeg blant dem som verdsetter kvalitet fremfor kvantitet. Besetningen er den samme som forrige skive, med Ivan Moody på vokal, gitarister Zoltan Bathory og Andy James, bassist Chris Kael og trommis Charlie Engen.
Gjennom de siste fire årene har jeg trasket mange mil i skauen til låtene deres. Deilige trommer og høyenergisk metall er helt perfekt for å få opp pulsen, og selv de hardeste motbakkene og fjellknauser blir enklere å forsere.
Five Finger Death Punch blir ofte kritisert for å lage «for radiovennlig metall», hva nå det enn betyr. Jeg husker hva som ble spilt på radioen i gamle dager. Foruten Harald Are Lund som spilte alt annet enn radiovennlig musikk, og som var en viktig støttespiller for alle oss som jobbet med alternativ musikk, var det stort sett bare døll påpp.
Jeg mistenker at kritikerne kommer til å hyle høyere enn noensinne. Selv om «Legacy» er umiskjennelig 5FDP, har de likevel åpnet et interessant nytt kapittel musikalsk. Jeg har hoppet litt frem og tilbake mellom denne og «Fist» for å prøve å sammenligne. Trommene er enda mer intense, men mer balanserte og melodiske. Introen til «Nails» kunne vært med i en musical, kanskje Les Misérables. Moody får vist frem sine rene vokaler mer på denne skiva enn tidligere.
Fremdeles beinhardt, men mer melodisk og bedre produksjon er kanskje den beste beskrivelsen. Låtmaterialet er mer variert og låtenes oppbygning er tøffere. Kanskje har de fjernet «støy for støyens skyld»-elementene? Dette er ei skikkelig bergogdalbane mellom rolige og harde partier.
Da de slapp singlene «De Oppresso Liber» og «Eye of the Storm» tenkte jeg «bra, og som forventet». Tiende skiva. Nitten år. De har et rimelig forutsigbart lydbilde og jeg forventa en og annen höjdare og resten streit og bra metall. Tidligere skiver har jeg tross alt brukt litt tid på å komme inn i. Overraskelsen var derfor stor da samtlige låter tikka inn som favoritter ved første gjennomlytting.
I februar kommer de tilbake til Oslo. Du finner meg garantert der, for det tror jeg blir enda heftigere enn da jeg så dem på Tons of Rock for fire år siden. Kanskje de endelig har funnet drømmelaget? skrev jeg da – og jeg mistenker at svaret er et utvetydig, rungende ja.
Låtliste: Legacy // De Oppresso Liber // Eye of the Storm // Nails in the Coffin // In Time // Unscathed // Joke's on Me // Everybody Lies // Shelter // Scapegoat
Del på Facebook | Del på Bluesky