«AfterLife» - en ny, perfekt bil-cd?
Jeg har ombestemt meg. Five Finger Death Punch tror jeg må sjekkes ut litt nøyere. De var ikke et band jeg noensinne har hatt et nært forhold til. Bevares, live er de en opplevelse og vel verdt å få med seg, men jeg har vel aldri hørt ei skive med dem fra begynnelse til slutt.
Desember er fullt kjør med det aller meste unntatt konserter, og med gode høretelefoner ble det derfor å hive seg på "platebunken" (les: wishlist på Bandcamp) og anmelde det man ikke har hatt tid til tidligere.
Av og til trenger man knapt høre ferdig skiva før man kan skrive en anmeldelse. Da skal man være rimelig sikker i sin sak. Dog er det innimellom greit å legge fra seg teksten, sove på det, høre på skiva en gang til, og så revurdere.
Ved første gjennomhøring av «AfterLife» var jeg mindre imponert etter de første fem låtene. Dette har man da hørt før? Det er bra og det er tøft og det rocker - men det låt litt intetsigende.
Så kommer «Judgement Day» som faktisk er rimelig rå. Den er ikke bare rimelig rå. Den er sjitkul. Denne kan raskt havne på heavy rotation hos meg. Teksten er genial. Jeg vet jeg har skrevet at Andrew Eldritch har verdens mest sexy stemme, men Ivan Moody er ikke langt unna her. Jeg får lyst til å reise jorda rundt for å oppleve dem live igjen. Jeg kjenner bassen fra PAen, jeg er tilbake på Ekeberg på Tons of Rock i sommer, dette er ei låt jeg har überlyst til å oppleve live.
Det samme gjelder «IOU». Hvorfor kunne de ikke bare hoppet rett til disse? Da hadde skiva kapret interessen min med en gang. Den har en teit gitarsolo, da, men én teit solo kan man akseptere når resten av skiva holder såpass høyt nivå.
«Thanks for Asking» er deilig. Det er ingenting originalt med den, men gjør det noe? Nei. Den funker. Den er søt. Rullende trommer i «Blood And Tar». Sorry, jeg er svak for det. «All I Know» - klassisk power ballad, uten at det er noe negativt. Gode minner. «Gold Gutter» og «The End» er også bra.
Kanskje gi hele skiva en ny runde, da. Eller kanskje endog to eller tre.
For den er faktisk bra. Helhetlig. Spennende. Dog skal jeg være enig med meg sjøl – «Judgment Day» hadde vært en bedre førstelåt. Den vekker interessen min fra første strofe.
Uten sammenligning for øvrig: Jeg får samme energivibe av Five Finger Death Punch på denne skiva som jeg hadde fra Pantera på 90-tallet og Linkin Park på 00-tallet. Forskning tyder på at man reagerer ekstra positivt på musikk som holder samme frekvens som ens egne hjernebølger – det er visstnok derfor Ecstacy gjør at folk digger elendig techno – og jeg tror det er noe i det. Kanskje det er derfor vi mennesker har så forskjellig musikksmak?
«Filth Pig» med Ministry er min goto-låt når hjernen går i overdrive, da roer den seg. Trommedrevne energirike låter er bare deilig når man trenger å jobbe den ekstra timen i skauen eller gå bare et lite hakk raskere eller når man trenger å sprade istedenfor å gå.
Etter et par gjennomhøringer til, så er konklusjonen ganske annerledes: Dette er ei bra skive. Det rocker. Sjitgod produksjon. Bandet er dyktige. Låtmaterialet er variert og spenstig. Tekstene er gode uten for mye fjas. Den er bra satt sammen. Jeg har ingen klager. De er ikke grensesprengende på noe vis, det er trygt og traust og hardt og intenst og jeg liker det. Ironisk nok synes jeg at «Blood And Tar» ender opp som den svakeste låten.
«AfterLife» består også biltesten. Jeg er gammeldags. Jeg hiver en cd i min deilige, fossildrevne Alfa Romeo (hun er en 12 år gammel MiTo QV og heter Mimi) og spiller cden til jeg går lei. Heldigvis er Mimi og jeg stort sett enige om musikk. Det har bare skjedd et par ganger at hu nekter å spille noe. Jeg stappa inn Einsturzende Neubautens "Greatest Hits" en gang i mai, og siden har den vært der (jeg hopper bare over «Salamandrina») gjennom noen hundre mil. Jeg tipper «AfterLife» godt kan være en slik bil-cd.
Del på Facebook | Del på Bluesky