Dimmu Borgir - Fett som faen

(Oslo/PULS): Selv om jeg ikke kan påstå å noen gang ha vært en stor fan, får jeg stadig mer sansen for Dimmu Borgir, og på Rockefeller denne sene oktoberkvelden kunne jeg notere meg nok et pluss i boka. Rått, intenst og gnistrende - selv uten pyro.

---

Dimmu Borgir / /

Av Torgeir Kjeldaas // 31.10.03

---

Jeg begynner å bli passelig lei ”sellout”-gnålet hver gang et band gjør det bra, enten det gjelder Dimmu Borgir, Turboneger eller Ole Dødvekts Dænsbænn, og det var på tide å finne ut av hva Dimmu Borgir anno 2003 er gode for live. Og jada, de har forandra seg siden starten, men helvete heller; et bra band er et bra band, og føles det ikke riktig å styre nedover den samme gata gjennom et tiår så er det i mine øyne mer et kvalitetstegn enn noe annet. Denne kvelden på Rockefeller viste at det er solide saker de har å fare med.

(Foto: Torgeir Kjeldaas/PULS)

Å få oppleve et av Norges største metallband på hjemmebane må vel kunne sees på som et privilegium; vanligvis befinner de seg (når de ikke sitter på Elm Street) i studio, eller aller helst på turné ett eller annet sted på kloden. Og all turnévirksomheten har satt sine spor: Gårsdagens konsert viser et rutinert og velsmurt maskineri, holdt stødig sammen av trommis Nick Barker, som forsåvidt fortjener å ha betegnelsen ”maskineri” for seg selv. Lynkjapp, teknisk og stødig som en bjønn. Han minner meg forresten ganske kraftig om Onkel Fester fra Addams Family av en eller annen grunn. Nuvel. Sceneshowet er rått og intenst uten at det blir for mange klisjeer. Jeg har lært såpass av Discovery Channel at "Vortex" betyr virvelvind, og når bassist Simen Hestnæs aka, ja nettopp, "Vortex" setter igang propellbanginga er det lett å skjønne hvorfor han fått tilnavnet sitt. Fett. Kanskje gikk det av et par bomber etter at jeg måtte trekke meg tilbake, dessverre litt før konsertslutt, men jeg savna iallfall et knøttlite innslag av pyroeffekter. Det er tross alt heavy metal vi snakker om.

Publikum ble servert et sett med låter som representerte hele bandets eksistens; "Cataclysm Children", "Vredesbyrd" og "Progenies Of The Great Apocalypse" er det vel ikke til å stikke under en stol at mange nye fans ventet på, selv om mange satte vel så stor pris på det en må få lov til å omtale som "klassikerne" "Stormblåst" og "Spellbound".

Alt i alt var dette en real opptur, det eneste jeg vil utsette på det hele var at det mangla litt av trøkket som er så tydelig på skivene. Det blir egentlig feil å gi bandet skylda, for trøkket var der, men lyden var til å begynne med såpass lav og grumsete at nyansene ble borte. Vel, jeg forlot Rockefeller uten merkbart mer øresus enn den jeg hadde med da jeg kom...svartmetall skal vel være bittelitt vondt å høre på? Jeg liker å tro det.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky