Dimmu Borgir: Spiritual Black Dimensions
Dimmu Borgir er bandet alle kritikere nå trykker til sitt bryst fordi nå skal vi jammen ta disse satanistene inn i varmen, dere! (Det ble kanskje vanskelig å tie i hjel en av musikk-norges største eksportvarer i lengden?) Innad i miljøet sitter "gamlegutta" og fnyser av selvsamme band.
Dersom man leser andre "musikkmedier" enn Dagbladet, Spirit, Scream og Natt&Dag, vil man også ha sett ovennevnte band få mindre pene beskrivelser (eks.: "Black metallens svar på Spice Girls"). Jeg tror ikke dette skyldes bare misunnelse og bitterhet.
Det blir faktisk litt feil når Dimmu Borgir liksom har blitt symbolet på norsk black metal. Det er tusen band som fortjener minst like stor anerkjennelse og omtale. Mayhem troner definitivt på toppen. (Er det noen som fortsatt ikke har hørt deres fantastiske "Wolf´s Lair Abyss"?) Et litt nyere skudd på stammen er Dødheimsgaard - nyskapende og rått! Satyricons "Megiddo" fra -97 hadde også fortjent atskillig mer omtale.
Jeg sier ikke at Dimmu Borgir ikke er dyktige, for det er de. Dette er førsteklasses musikere, men når jeg hører på Spiritual Black Dimensions får jeg liksom ikke noen følelse av at de mener dette. Jeg savner litt den naturlige råskapen og aggresjonen som karakteriserer mange band innen sjangeren. Dibbelibibbeli-synthen blir vel også til tider litt hysterisk.
Det jeg vil berømme bandet mest for er coveret! Det er rått!
Og for all del, det er jo hyggelig at det omsider blir litt aksept for sjangeren, og selv om ikke Dimmu Borgir er helt min bag er det tydeligvis horder av folk som digger dette - i hvert fall hvis man skal tro de svimlende salgstallene. Det må man jo bare gratulere med.
Gymlærers karakter: G+
Del på Facebook | Del på Bluesky