Solid Lady Gaga

I et annet liv drev jeg med forskning. Mitt første møte med Lady Gaga var med en fantastisk cover, som ble spilt på lab-nerde-treff. Utover det registrerte jeg kjøttkjole, uendelig høye hæler og obskure antrekk. Dersom du hadde spilt en av låtene hennes for meg, hadde jeg sikkert hørt den før - uten å vite hvem som sang.

Av Siri Bjoner // 09.03.25

I dag dukket det opp en post i Nine Inch Nails-gruppa, om ny skive, og da var det bare å laste ned, kle seg godt og komme seg ut i skauen. Energi og trøkk var det nok av på øret, de første fire km gikk unna på under en time, som er en god hastighet tatt i betraktning støvler og tungt føre.

Skiva åpner sterkt med «Disease», og allerede ved første gjennomlytting er jeg litt hekta. Grunnen til at posten havnet i den gruppa, er selvfølgelig at frk. Stefani Joanne Angelina Germanotta har sagt at Trent Reznor var en stor inspirasjon for denne skiva. Tatt i betraktning at jeg mente at «Pretty Hate Machine» (1989) var en fantastisk popskive, så er jeg ikke uenig i at dette kanskje er det nærmeste man kommer industriell pop fra popens synspunkt.

Jeg tror ikke jeg hadde forventet ei skive som satt så godt. Den er variert og spenstig, stappa full av særs dansbare låter med tøffe komp og basslinjer. Et lite tonn funk og synth hjelper nok. Dette er drivende heftig, og jeg mistenker at det er opptil flere låter som kommer til å havne på «danse på mosen sommerstid»-spillelista.

Tre videoer har blitt laget til skiva. Jeg hadde nok valgt andre låter. Jeg synes at «Abracadabra» er blant de svakere, og jeg er egentlig veldig glad for at «Die with A Smile» er sistelåta. Den hopper jeg glatt over. Én gang holdt lenge. Kjedelig James Bond-låt er den snilleste beskrivelsen jeg kommer på.

«Killah» er en hyllest til Bowie på syttitallet og Prince på åttitallet. Genialt, enkelt og greit. I det hele tatt er jeg faktisk ganske imponert over hele skiva (bortsett fra sistesporet). Produksjonen er proff, og jeg må innrømme at jeg er imponert over stemmen hennes. I enkelte partier skjønner jeg ikke helt valg av melodilinje, fordi det høres ut som hun sliter litt. Det går likevel greit. Jeg hadde uansett ikke forventet en perfekt skive eller et plutselig og voldsomt behov for å gjøre dypdykk i de tidligere fem skivene hennes.

«Mayhem» har en haug med gjenkjennbare melodilinjer, riff og lyder fra oppvekstens helter som gir en ekstra piff. At hjernen min ikke greier identifisere dem umiddelbart, er kanskje grunn god nok til å høre mer på skiva?

Etter fem gjennomlyttinger, er dommen klar. Tretten solide låter og én som jeg synes er unødvendig. Omtrent halvparten kommer vel til å bli med videre, så får vi se om jeg greier å identifisere samplene.

Låtliste: Disease // Abracadabra // Garden of Eden // Perfect Celebrity // Vanish into You // Killah (feat. Gesaffelstein) // Zombieboy // LoveDrug // How Bad Do U Want Me // Don't Call Tonight // Shadow of a Man // The Beast // Blade of Grass // Die with a Smile (med Bruno Mars)