Ein framifrå verdsmann frå Årdal i Sogn
I «Posen i gangen» synger Ketil Thorbjørnsen om å finne både gull og gråstein. På plate er det mest gull å finne.
Dette er Verdsmannen Thorbjørnsens femte album. Bandet debuterte i studio så tidlig som i 2015. For det meste har sangeren og låtskriveren Ketil Thorbjørnsen og hans band forblitt et lokalt fenomen i dalstroka nordvestpå. Men vi kom faktisk tilfeldigvis over dette bandet, av alle steder på en heller lukka okkultfestival i Østerrike i 2022!
Om det ikke var for dialekten Thorbjørnsen er stolt tilhenger av å bruke, kunne du trodd dette var et nytt utspill fra Erlend Ropstad. Stolt dialektbruker også han, men det er en viss språklig avstand mellom Vennesla i Agder og Årdal i Sogn og Fjordane.
Tittelkuttet er majestetisk, tung rock. På ingen måte metal, bare skikkelig rock av det harde slaget. Tungt, som når DumDum Boys er i sitt tyngste hjørne. Tekstforfatteren Thorbjørnsen er her i det optimistiske hjørnet, men mest er han hva jeg vil kalle en refsende tviler.
Sangeren Thorbjørnsen har usedvanlig god diksjon; det er alltid like enkelt å forstå hva han har på hjertet – og det er ikke lite. Smak på titlene – «Alkislåt», «Nedgangstid», «Dødsvals». Som vokalist har han tidvis mye til felles med Trond Ingebretsen i Bjølsen Valsemølle, en mann han også deler synet på et fritt Palestina med.
Hans viktigste støttespillere i studio er Øyvind Aga (trommer), Ørjan Lindborg (bass) og Tore Norvik (piano). Innleid gjest på «Nedgangstid», en slags blytung talking blues - Karl Seglem (saksofon). Og her har låtskriveren lagt fra seg enhver form for optimistisk syn på tingenes tilstand. Tvert imot – alt ser ut til å gå til helvete. Nedgangstid i 50 år, verdsmenn – vi tar det vi får – det kan bli tungt!
I det hele tatt – velspilt, velkomponert, velarrangert. Verdsmannen Thorbjørnsen fortjener et nasjonalt gjennombrudd.
Del på Facebook | Del på Bluesky