Bliss Quintet imponerer
De er i ferd med å spille seg inn i elitedivisjonen. Bliss Quintet er ute med sitt fjerde album.
De sier sjøl at de har henta inspirasjon fra band som Masqualero og mer frijazzorienterte Atomic, og akkurat dét er det ikke vanskelig å tro på. Et sted midt imellom, vil jeg si - og originalen for alt dette må vel sies å være Miles Davis’ 60-talls kvintett?
Samspillet mellom Zakarias Meyer Øverli (sax) og Oscar Andreas Haug (trompet) kan i hvert fall spores tilbake til Wayne Shorter & Miles Davis. De tirrer hverandre, enten de spiller mot hverandre eller bevisst «upresist» unisont. Tenk «Nefertiti». Samarbeidet Meyer Øverli/Haug fungerer ypperlig.
Islendingen Benjamin Gisli Einarsson spiller adskillig mer freakete piano enn Herbie Hancock, mens Rino Sivathas’ sensitive trommespill tidvis bærer preg av hans dypdykk i elektronisk musikk; hans solo-album «Speak Volumes» er venta på vårparten. Moldenseren Gard Kronborg trakterer bassen oppfinnsomt, og gjør alt annet enn «å holde takta».
De deler komponistrollen broderlig seg imellom, selv om jazzmusikk nærmest per definisjon er sånn at det mest naturlige vil være å kreditere hele bandet som opphavspersoner. Her er likevel såpass mange skrevne passasjer, at separat opphavsrett lar seg forsvare.
Meyer Øverlis kaval-fløyte setter en spiss på lydbildet, i et album som låter friskt og helhetlig fra start til mål.
Hvis du trenger en smakebit, går du Meyer Øverlis vakre «Bethany», samtidig som jeg anbefaler en sving innom live-albumet fra nattjazz i Bergen 2024. Finn fram til «Glasshouse», og du skjønner hvor bra dette bandet er.
Del på Facebook | Del på Bluesky