Og kråka sier kra-kra!
De er så gode, at jeg på hvilket som helst nachspiel vil være villig til å utrope dem til verdens beste band!
Det er bare to år siden vi fikk «Happiness Bastards», og vi konstaterer: The Black Crowes synes å være i nærmest evigvarende toppform.
Bandet til brødrene Chris (vokal) og Rich Robinson (gitar) begynner å få en lang historie, med opptil flere brudd - og det skal en del til for å leve opp til 1992-utgaven. Jeg mener; «The Southern Harmony and Musical Companion” åpna med “Sting Me” og “Remedy”. I farta kommer jeg bare på ett post-Rolling Stones-band som har levert en lignende intro – «Jailbird» og «Rocks” fra Primal Screams “Give Out But Don’t Give Up” fra 1992.
Gitar-riffet til “Profane Prophecy», åpneren på «A Pound of Feathers», er nærmest Keith Richards.
Men sånn over all? Kråkene er et mye tyngre band enn The Rolling Stones. Men merk to vesentlige ingredienser for det unike soundet i begge tilfelle: Pianoet og de store jentekorene. Og koret i «Cruel Streak» er henta fra «Helter Skelter»!
Årets album har alt du kan ønske deg av en utgivelse signert The Black Crowes. Det er bare å gå løs på «Do the Parasite!», «You Call This a Good Time?» og «It’s Like That» først som sist. «Blood Red Regrets» byr på tunge strykere, og jeg syns jeg hører noen mystiske akkorder nesten bare Manic Street Preachers benytter seg av i tyngre pop/rock-sammenheng.
Men jevnt over er dette så solid post-Stones-rock som The Black Crowes langt på vei er aleine om. En av låtene har fått tittelen «Queen of the B-sides». Ta det som et understatement. For her fins bare kongelåter.
Del på Facebook | Del på Bluesky