Ka-Spel og cEvin Key blir til The Tear Garden

The Tear Garden er duoens lekerom for mer psykedelisk, eksperimentell elektronika. Hakket mindre EBM enn Cyberaktif.

Av Siri Bjoner // 30.10.25

«So I’ll ask you once more: Explain yourself! Are you authentically artificial?»

Ka-Spel (The Legendary Pink Dots) og cEvin Key (Skinny Puppy) begynte å spille sammen i 1985 som The Tear Garden. Jeg tror ikke det finnes noen artister som har vært like produktive som disse to gutta. Ka-Spel og cEvin har begge gitt ut rundt 60 utgivelser hver i et utall prosjekter. The Legendary Pink Dots alene ga ut 17 album mellom 1981 og 1990, totalt rundt 60 studioskiver (flere dobbeltalbum). Dermed har disse to kanadierne produsert rundt 180 studioalbum totalt gjennom førtifem år.

Dette kommer selvfølgelig i tillegg til singler, EPer, samleskiver og sånt. Rimelig imponerende!

Ikke er de korte heller, «Astral Elevator» er på 1t 15m. Forrige cEvin-prosjekt jeg anmeldte var Cyberaktif for snart to år siden. The Legendary Pink Dots kom med en single i september. Utgivelseshastigheten er ikke lav.

The Tear Garden er duoens lekerom for mer psykedelisk, eksperimentell elektronika. Hakket mindre EBM enn Cyberaktif. Jeg har lyst til å si at tempo er litt kjappere enn The Legendary Pink Dots, men jeg tror det utelukkende skyldes at låtene er lettere, mer varierte, mer oppfinnsomme – og ja, eksperimentelle. The Tear Garden er seigt nok, som i «Always Take the Highway».

Her er proppfullt med bisarre elementer, av mangel på et mer dekkende ord. Teksten til «Chow Mein» er festlig, «Square Root» er rett og slett absurditet på et helt nytt nivå (og kanskje den låta som gikk fra overkul til slitsomt masete på ekstremt kort tid). Jeg mistenker at cEvin har et bittelite Throbbing Gristle-gen (antageligvis etter «Puppy Gristle», spilt inn i 1993 og utgitt i 2002) for dette med låter som går fra elsk til overdose halvveis i låta er litt typisk for denne mest primitive, brutale og sjukeste formen for industrial.

At jeg satt på en «kafé» i Mysen og drakk pulver-caffe latte (til seksti kroner koppen, takk) var absurd nok setting til denne skiva. Der jeg satt og humret litt inni meg og sikkert gliste litt, passet jeg utmerket inn blant oldisene som skravlet om tante Olga som døde i 1922 som om hu fortsatt levde og hvordan favorittstedet deres nu serverte kun ti fiskeboller i karrisaus istedenfor de sedvanlige elleve, og det var rimelig skandaløst at de våget gjøre slikt.

Musikken er generelt lite absurd, altså. Akkurat passe med plingplong, kanskje best eksemplifisert ved «Swallow the Leader». Dog er skiva finurlig bygget opp så innen man kommer til denne låta er i hvert fall jeg så inne i tårehageverdenen at den egentlig er veldig behagelig. Rainbows and unicorns in a garden of psychedelic clouds.

Med unntak av nevnte «Square Root» så synes jeg skiva er gjenlyttbar mange ganger, både på kafé, i bil og på tur. Høy produksjon betyr ofte formelbaserte låter som låter helt greit og kanskje litt bedre i blant, men det er mye likt. Styrken til cEvin og Ka-Spel er at de er så ufattelig dyktige, fantasirike og oppfinnsomme og om ei låt eller to ligner på noe de ga ut for tretti år siden, er ikke jeg i stand til å høre det.

Ka-Spel har en veldig behagelig stemme og cEvin er en keyboardvirtuos. Sleng på overaktive låtskrivergener og evnen til å sette sammen vakre lyder til noe helt særegent, så bare må det bli bra. Jeg tenker litt på Kim Ljung mens jeg lytter, for han har også et overskudd av fantastiske låtidéer.

For de som lurer: Den blendende råååååsa The Legendary Pink Dots t-skjorta anskaffet jeg da de spilte på Mars (i Oslo) i 1999. Jeg tror kanskje jeg fikk den siden jeg er så snill av meg, dessuten jobbet jeg garantert som ei bikkje den kvelden også!

Låtliste: A Return // Going Up // Lady Fate // Square Root // It Just Ain't So // In the Name of // Exorcism // Toten Tanz // War Crier // Swallow the Leader // Unreal // A Developing World // Always Take the Highway // Chow Mein // Undiluted Bliss