Stones Throw låter fortsatt som framtiden

I 2026 fyller verdens kanskje mest elskelige plateselskap 30 år. Har du ennå ikke oppdaget det, er tiden definitivt inne.

Av Petter Aagaard // 06.10.26

---

I 30 år har Stones Throw Records vært et hjem for outsidere, genier, platesamlere, funkfanatikere og musikere som ikke helt passer inn noe annet sted. Det begynte med hiphop, men vokste til noe langt større: et musikalsk fellesskap der J Dilla, Madlib, Mayer Hawthorne, Dâm-Funk og selveste Gary Wilson på merkelig vis hører hjemme i samme familie.

Stones Throw Records begynte med vennskap, sorg og musikk som måtte ut i verden. Peanut Butter Wolf (Chris Manak) startet selskapet i 1996, etter at hans nære venn og musikalske partner Charizma var blitt drept tre år tidligere. Wolf satt igjen med musikken de hadde laget sammen, men manglet et plateselskap som virkelig forsto den. Løsningen ble å starte sitt eget.

Det sier egentlig ganske mye om de neste 30 årene. Stones Throw ble ikke grunnlagt fordi noen hadde identifisert et smart hull i markedet, men fordi musikken betydde for mye til ikke å bli hørt. Den tanken har siden vært selve pulsen i selskapet.

Ja, Stones Throw er hiphop. Madlib, MF DOOM, J Dilla, Lootpack, Quasimoto, Jaylib og Madvillain. Bare den rekken ville vært nok til å gjøre et hvilket som helst plateselskap historisk, men Stones Throw er samtidig så mye mer. Det er soul, funk, boogie, electro, jazz, psykedelisk pop, R&B og elektronika. Det er Mayer Hawthorne og Dâm-Funk, Aloe Blacc og Sudan Archives, Mild High Club og NxWorries. Og så er det Gary Wilson, den vidunderlig bisarre outsideren som kanskje bedre enn noen andre forklarer hva Stones Throw egentlig handler om.

For hvor mange andre hiphop-selskaper ville sett på Gary Wilson og tenkt: Ham må vi ha?

Wilson spilte inn kultklassikeren "You Think You Really Know Me" i foreldrenes kjeller på 70-tallet og forsvant etter hvert langt ut i utkanten av amerikansk populærmusikk. Stones Throw hentet ham inn igjen fra kulden og ga ut "Mary Had Brown Hair" i 2004. Det høres kanskje ikke logisk ut å plassere Gary Wilson ved siden av J Dilla, men akkurat i det merkelige mellomrommet mellom de to finner man Stones Throw.

ET HJEM FOR DE MUSIKALSK HJEMLØSE

Det viktigste Stones Throw har skapt er derfor ikke bare en imponerende katalog, men et fellesskap og et sted hvor det særegne aldri trenger å glattes ut. Madlib kunne lage "The Unseen" som Quasimoto, med stemmen sin pitchet opp til en merkelig tegneseriefigur. Madlib og MF DOOM kunne lage "Madvillainy", en hiphop-plate som omtrent ignorerte alle kommersielle regler som eksisterte i 2004. Og J Dilla kunne gi ut "Donuts".

31 spor på 44 minutter. Et instrumentalalbum som ble sluppet på Dillas 32-årsdag, 7. februar 2006. Tre dager senere døde han. I dag høres "Donuts" nesten ut som sitt eget musikalske språk, fullt av humor, sorg, soul, støv og kjærlighet, der sekunder av gamle plater blir forvandlet til noe helt nytt.

Så kom Mayer Hawthorne med "A Strange Arrangement", en kjærlighetserklæring til klassisk Detroit-soul, mens Dâm-Funk kom med det monumentale "Toeachizown", fylt av synthesizere, trommemaskiner, boogie og funk fra en annen galakse. Det fantastiske er at alt sammen føles fullstendig hjemme på Stones Throw.

Vil du forstå hvorfor, er det én ting som nesten burde være obligatorisk: Se dokumentaren "Our Vinyl Weighs a Ton: This Is Stones Throw Records".

Jeff Broadways dokumentar fra 2013 er den perfekte inngangen til dette universet. Her møter vi alle de merkelige forbindelseslinjene mellom menneskene, platene og miljøet rundt selskapet. Kanye West, Questlove, Common, Mike D og flere andre dukker opp og setter Stones Throws betydning i perspektiv.

Filmen er essensiell fordi den viser noe en diskografi aldri klarer å forklare. Stones Throw handler først og fremst om mennesker, vennskap, entusiasme, sorg, besettelse og den nesten barnlige gleden ved å finne en fantastisk plate og umiddelbart ville spille den for noen andre. Tittelen spiller selvfølgelig på Peanut Butter Wolfs "My Vinyl Weighs a Ton", men kunne like gjerne vært hele Stones Throws manifest: Platene betyr noe, men menneskene som elsker dem betyr enda mer.

HER ER 10 ESSENSIELLE STONESS THROW-ALBUM

1. Madvillain - Madvillainy (2004)
MF DOOM og Madlib lager sitt eget univers. Et av alternativ hiphops store monumenter.

2. J Dilla - Donuts (2006)

Et mesterverk man kan bruke resten av livet på å oppdage.

3. Quasimoto - The Unseen (2000)

Madlib på sitt mest lekne, støvete og merkelige.

4. Lootpack - Soundpieces: Da Antidote! (1999)

Rå vestkyst-hiphop og et av Stones Throws grunnfjell.

5. Jaylib - Champion Sound (2003)

J Dilla og Madlib. To genier som bytter på å produsere og rappe.

6. Dâm-Funk - Toeachizown (2009)

Et enormt funkmanifest av boogie, electro, Prince og Pasadena etter midnatt.

7. Mayer Hawthorne - A Strange Arrangement (2009)

Klassisk soul laget med kjærlighet, ikke ironi.

8. Aloe Blacc - Good Things (2010)

Med «I Need a Dollar» viste albumet hvor langt Stones Throws musikalske rekkevidde kunne strekke seg.

9. NxWorries - Yes Lawd! (2016)

Anderson .Paak og Knxwledge kobler Stones Throws beat-arv til moderne soul og R&B.

10. Gary Wilson - Mary Had Brown Hair (2004)

Fordi Stones Throw uten Gary Wilson rett og slett ville vært litt mindre Stones Throw.

De største Stones Throw-suksessene handler selvfølgelig om Madvillainy, Donuts, Madlibs enorme innflytelse, Aloe Blaccs gjennombrudd, Anderson .Paak og NxWorries og alle artistene som har funnet et større publikum gjennom selskapet. Men den egentlige triumfen er vanskeligere å måle.

Stones Throw har lært flere generasjoner at musikksmak ikke trenger grenser. Du kan komme inn gjennom hiphop og ende opp i boogie, begynne med J Dilla og ende hos Mayer Hawthorne. Madlib kan føre deg til jazz, mens Dâm-Funk sender deg bakover til electro, synthfunk og plater du ikke visste at du lette etter. Før eller siden sitter du der og hører på Gary Wilson, og da har Stones Throw vunnet.

Tretti år senere står døra fortsatt åpen. Gå inn, og gå deg vill.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky