Jethro Tull, rett og slett

Når du kjøper billett til Jethro Tull anno 2025 – kommer du da på en rockekonsert? Det kommer an på øret som hører og øyet som ser – eller som Harald Heide-Steen Jr. sa det: «Det kan været helt forskjellig, det.»

---

Jethro Tull / Oslo konserthus / 05.10.25

Av Arild Rønsen // 06.10.25

---

Hvis du vil vite alt om ramma rundt konserten, kan du nesten like gjerne lese Vidar Webjørnsens rapport fra fjorårets gig samme sted. Unntakene var dog vesentlige, ikke minst i låtene de valgte å spille.

Men bandet var det samme. David Goodier (bass), Scott Hammond (trommer), John O’Hara (keyboards) og Jack Clark (gitar). Gitaristen gikk sine barnesko i Manchester, mens alle de andre faktisk er fra Bristol. Bandlederen gjorde et poeng av dette, da han introduserte den smått hemmelige «The Donkey And The Drum» - en sang som første gang ble framført live i mars 2007, og som er å finne på livealbumet «The Acoustic Jethro Tull – Aqualong Live 2007».

Og The Donkey and The Drum? Er navnet på en pub som ligger i Bristols havneområde - den første kneipa sjøfolka møtte da de gikk i land sørvest i England, om jeg forstår det rett.

I forkant av «A Song For Jeffrey» fikk vi møte the man himself i en video-introdusjon. «Hey, I’m Jeffrey Hammond, member of Jethro Tull from 1971 to ’75.” Han spilte bass, og låta er å finne på Jethro Tulls debutalbum «This Was» fra 1968. Veldig bluesorientert, Ian Anderson på munnspill.

For det meste hoppa og spratt Anderson forsiktig rundt med sin tverrfløyte; en sprek 78-åring. Med tanke på en bristende røst burde han kanskje overveie en mer stillestående tilværelse på scenen?

Hvis du også lurer på hva slags gitar Ian Andersen for det meste trakterer, kan jeg fortelle at den småvokste seks-strenger’n har «Nashville high-string stemming». Så veit du det.

Når jeg innledningsvis stiller spørsmålet om dette er en rockekonsert, bunner det i Jethro Tulls låtmateriale. Ian Anderson skriver kompliserte sanger. Ikke bare litt kompliserte, og ikke bare nå og da. Han skriver veldig komplisert, hele tida, alltid.

I «Over Jerusalem» fra årets album «Curious Ruminant” tar han det ut i det ekstreme. Så far out er denne komposisjonen at komponisten ser seg tjent med å unnskylde seg i introduksjonen … Strukturen er så oppstykka at det vel er helt på kanten å kalle det én sang. Men det låter ganske fint, og relativt sammenhengende.

Poenget mitt er at låtene er så ferdigsnekra, at de overhodet ikke gir rom for improvisasjon. Det blir sånn som the master har instruert, og jeg har på følelsen at det å spille med Ian Anderson er omtrent like enkelt som det var å spille med Frank Zappa.

Jethro Tull er prog, ingen tvil om det – og pausemusikken var ikke tilfeldig valgt. King Crimsons «21st Century Schizoid Man» - som vel er og for alltid vil bli stående som denne stilartens diamant? (Vil du vite alt om progrock, anbefales artikkelen Thomas Hylland Eriksen skreiv for oss i 2021.)

Kveldens ubestridte høydepunkt kom med «Budapest», henta fra «Crest Of A Knave» (1987). Men her tok Anderson dessverre ut siste rest av brukbare stemmebånd. Både den i og for seg kule «Aquadiddley/Aqualung» og «Locomotive Breath» ble en lidelse for vokalisten så vel som for publikum.

Kanskje hadde det vært på sin plass med en smule mer demokrati i dette bandet? Et dumt spørsmål.

Du som er interessert i Jethro Tulls absolutte musikalske høydepunkt, leiter her.

Setlist, Oslo konserthus, 5. oktober 2025:
Some Day The Sun Won’t Shine For You
Beggar’s Farm
A Song For Jeffrey
Thick As A Brick
Mother Goose
Songs From The Wood
Weathercock
The Navigators
Curious Ruminant
Bourée In E Minor

My God
The Zealot Gene
The Donkey And The Drum
Over Jerusalem
Budapest
Aquadiddley
Aqualung

Locomotive Breath

---

Del på Facebook | Del på Bluesky