God, gammeldags Jethro Tull
De framstår som en evighetsmaskin, og dette er faktisk like bra som hva de leverte for 50 år siden.
Jeg har for lengst mista oversikt over hvor mange album Jethro Tull har gitt ut. I all hovedsak betyr det hvor mange album Ian Anderson har gitt ut. I motsetning til en del andre konflikter i popmusikken – for eksempel Pink Floyd – er det ingen som setter spørsmålstegn ved eiendomsretten til navnet Jethro Tull.
Jeg har falt av litt underveis, men husker godt den dagen jeg fikk «Stand Up» i mine hender. Jeg var griseheldig, og fikk lov til å avtjene «arbeidsuka» på ungdomsskolen hos Arne Bendiksen i Østerdalsgata, helt øverst på Vålerenga. Hvem var lagersjef, andre enn Terje Engen? De utplasserte elevene hadde ikke krav på lønn i noen form, men hva kunne jeg gjøre da jeg kom hjem etter siste arbeidsdag på lageret der Engen styrte butikken? Installere et stereoanlegg! O lykke – da jeg la den første LP’en på platespilleren.
Coveret var mildt sagt originalt. Designet på «Stand Up» (1969) var tegneserie, tvers gjennom. Og når du åpna coveret, fikk du hele Jethro Tull midt i trynet. Bandmedlemmene «sto opp» - bokstavelig talt! Og lyden av «A New Day Yesterday» - hvilket riff!
Men det var noe mer. For her kom «Jeffrey Goes To Leicester Square». Jeg hadde aldri vært på Leicester Square, midt i London. Men her fikk jeg lyden av mandoliner og fløyter og … Før jeg ble overfalt av «Bourée». Johann Sebastian Bach i rock-format! Ikke fioliner og orgel, men elektrisk bassgitar og fløyte.
Deretter ble Jethro Tull en slags musikalsk utdannelsesreise for meg. Jeg gikk tilbake til debutalbumet «This Was» (1968), og kasta meg over de påfølgende albumene så fort de var å finne i butikken. «Benefit» (1970), «Aqualong» (1971), «Thick As A Brick» (1972). Deretter er det mange «mørke» Jethro Tull-år for meg, bortsett fra singelen fra albumet med samme navn, «Too Old To Rock ‘n’ Roll, Too Young To Die» (1976).
Lyder Jethro Tull veldig annerledes i 2022 enn hva de gjorde tidlig på 70-tallet? Nei. Det er mer korrekt å si at likheten er slående. Faktum er vel rett ut sagt at Ian Anderson ikke har flytta seg en millimeter.
Han driver med det samme. En stilig blanding av akustiske og elektriske instrumenter, keltisk inspirasjon, mystiske taktarter – lyden av Robin Hood, om du forstår. Det faktum at Jethro Tull fikk Grammy for «Årets tungrockutgivelse» for «Crest Of A Knave» (1987) sier mer om en ukyndig jury enn om prisvinneren. For hvem sto Jethro Tull opp mot, i konkurransen om årets Grammy?
Metallica – «… And Justice For all»; Jane’s Addiction – «Nothing’s Shocking»; AC/DC – «Blow Up Your Video»; Iggy Pop – «Cold Metal» (åpningssporet på «Instinct» - 1988). Jethro Tull vant!
Meningsløst, selvfølgelig. Det å gi Jethro Tull en Grammy i kategorien tungrock, er like intelligent som å gi Highasakite Spellemannprisen i kategorien jazz.
Jeg har aldri møtt Ian Anderson, men har en følelse av at han ikke er verdens enkleste mann å samarbeide med. Anderson er en mann som krever sitt. Jeg tror ikke det har noen hensikt å gå på øving med den mannen om du ikke har studert notene i forkant. Litt Frank Zappa, tror jeg.
«The Zealot Gene» er stappfull av god, gammeldags Jethro Tull. Pluss et sprudlende munnspill, som meg bekjent aldri tidligere har vært framtredende i bandets omfangsrike instrumentavdeling. "Jacob's Tales" byr på et munnspill av typen Sigmund Groven.
Så burde Erik Bye få royalties for «Mine Is The Mountain» - hele verset er knabba fra «Vår beste dag»!
Have I made myself clear? Dette er kort og greit jævlig bra.
Del på Facebook | Del på Bluesky