Jethro Tulls topp 10

I kveld og i morgen kveld fyller Jethro Tull Oslo konserthus. Vi har bedt vår Tull-ekspert kåre bandets 10 beste album og de 10 beste låtene. Subjektivt, selvfølgelig - men Webjørnsen er en mann du kan stole på!

Av Vidar Webjørnsen // 05.10.25

---

1. AQUALUNG (1971)
Det er ikke særlig originalt å utpeke «Aqualung» som Jethro Tulls beste album, men jeg kommer ikke utenom å gjøre nettopp det. Det utgjorde Jethro Tulls store globale gjennombrudd, og spesielt i USA gjorde den vei i vellinga. Lydbildet er veldig variert med (hard-)rockelåter som tittellåta, «Cross-Eyed Mary» og «Locomotive Breath» side om side med små akustiske perler som «Mother Goose», «Wond’ring Aloud» og «Cheap Day Return». I tillegg får vi for første gang mer komplekse komposisjoner med skiftninger og overganger som etter hvert skulle bli et varemerke for bandet, med f.eks. «My God» og «Wind Up».

Det er også det første «concept album» (selv om Ian Anderson benekter det, uforståelig nok), med to gjennomgående temaer: Side 1 handler (delvis) om samfunnets utstøtte, representert ved bl.a. Aqualung og Cross-Eyed Mary, mens side 2 (delvis) handler om menneskenes mer eller mindre overfladiske forhold til religion. «God heavens, now Anderson wants us to think!», klaget en plateanmelder.

2. MINSTREL IN THE GALLERY (1975)

Det er kanskje mer originalt å velge dette albumet som det nest beste i Jethro Tulls imponerende katalog. Ian Anderson har ikke så mye pent å si om det. Han synes det er altfor dystert, noe som antagelig i hvert fall delvis skyldes de interne stridene som foregikk rundt den tiden. (Noen av bandmedlemmene gjennomgikk også kriser personlig og på hjemmebane.)

I mine øyne har dette albumet ikke et eneste svakt øyeblikk, og igjen får vi et bredt spekter av musikalske stiler. Akustiske perler som «Requiem» og «One White Duck/010 = Nothing At All», hardtslående rockere som tittellåta og «Cold Wind To Valhalla», og ikke minst «Baker Street Muse», som består av fem komposisjoner føyd sammen til en suite på over 16 minutter. Glimrende!

3. A PASSION PLAY (1973)

Det andre albumet på rad som består av én lang sang (suite) spredd over LP’ens to sider, på til sammen 40+ minutter (45 i dette tilfellet).

Teksten handler etter hva jeg har lest meg frem til (temmelig kryptisk) om et liv etter døden, visstnok opplevd av en avdød ballettdanserinne. Like godt å konsentrere seg om musikken her, som Anderson (igjen) i dag avfeier som for dyster og i mangel av varme. Det skyldes nok igjen omstendighetene rundt albumets tilblivelse. Bandet hadde opprinnelig tatt inn på studioet i Château d’Hérouville i Sveits (eller Château d’Isaster, som Ian Anderson i ettertid har kalt det), hvor mange andre artister hadde gjort vellykkede innspillinger (f.eks. Elton John med «Honky Château»). De kom ingen vei, og skrotet alle opptak, dro tilbake til England og spilte inn dette i full fart. Selv om noe av musikken fra Sveits overlevde og ble med på det ferdige albumet, må man si det er en imponerende bragd! (De opprinnelige opptakene ble nylig utgitt på en dobbelt-LP, og jeg kan bekrefte at de gjorde et riktig valg.)

Jeg koser meg fra første til siste stund når jeg hører på dette. En strålende demonstrasjon av geniale og intrikate musikalske overganger og overraskende vendinger. Musikken krever flere gjennomlyttinger før man blir fortrolig med den, så ikke gi opp!

Albumet var det andre på rad, etter «Thick As A Brick», som toppet Billboards salgsliste i USA.

4. STAND UP (1969)

Deres andre album og det første med gitaristen Martin Barre. Fra det første albumet, «This Was», med sitt klare bluespreg, var dette litt av et sprang. Mick Abrahams, bandets opprinnelige gitarist, ville fortsette å spille blues, mens Ian Anderson hadde andre og større ambisjoner.

Albumet er mer eklektisk, med fantasifulle arrangementer og med både harde rockere («Nothing Is Easy», «For A Thousand Mothers») og nydelige ballader («We Used To Know», «Reasons For Waiting»), og til og med en adaptert melodi av Johann Sebastian Bach, «Bourée», som i alle år etterpå har vært en publikumsfavoritt. Bluesen er også fortsatt representert, med åpningssporet «A New Day Yesterday». Flere instrumenter, bl.a. mandolin («Fat Man» og «Jeffrey Goes To Leicester Square») og balalaika, blir også introdusert på dette albumet.

Med dette albumet hadde Jethro Tull sitt store gjennombrudd i Storbritannia, og det er det eneste som har nådd førsteplass på salgslistene der.

5. THICK AS A BRICK (1972)

Dette albumet var et tilsvar overfor dem som mente det forrige albumet, «Aqualung», var et «concept album», noe Ian Anderson benektet. Han bestemte seg dermed for å lage «the mother of all concept albums» og kom opp med dette, det første av to album som består av én lang sang (suite) spredd over LP’ens to sider. «Really don’t mind if you sit this one out» er første tekstlinje, og med det indikerer han at denne er for spesielt interesserte og egentlig ikke ment å tas for seriøst.

Vel, han om det. Musikalsk er albumet et mesterverk, igjen med skiftende temaer som danner en fabelaktig helhet. Albumet var det første som toppet Billboards salgsliste i USA, og de spiller fortsatt utdrag fra det på konsertene sine, så det slo da an blant litt flere enn spesielt interesserte. Men anmelderne slaktet det, selvfølgelig, som de også gjorde med det neste, «A Passion Play».

Coveret er et kapittel for seg og fortjener litt omtale. Det var formet som en avis på 12 sider, med fantasifulle historier fra et fiktivt sted som het St. Cleve. Hovedoppslaget handlet om Gerald Bostock, en 8 år gammel gutt som hadde vunnet en litteraturkonkurranse med det lange diktet «Thick As A Brick», og det dannet liksom teksten til albumet. Det var faktisk mange platekjøpere som trodde historien var sann. Jeg nekter å svare på om jeg var en av dem!

6. BENEFIT (1970)

«The riff album», som Ian Anderson har kalt det. Og flere av låtene har fengende riff som fremhever Martin Barres stadig viktigere rolle og status i bandet. Det skjer ikke bare gjennom riffene, men gitarspillet, soloene, kompet, alt, er Martin Barre på sitt aller beste – kanskje hans beste innsats på et Jethro Tull-album. John Evans, som etter hvert ble fast medlem, bidrar med piano og orgel («… for our benefit», som det står på coveret) og bidrar med det ytterligere til et rikere lydbilde.

Av alle de flotte sangene på albumet må jeg fremheve to: Den første på hver av LP’ens to sider, nemlig «With You There To Help Me» og «To Cry You A Song».

Ian Anderson begynner med dette albumet å ta for seg et bredere spekter av temaer i tekstene sine. Flere av sangene handler (mer eller mindre åpenbart) om hans problematiske forhold til faren sin, mest åpenbart i «Son». «For Michael Collins, Jeffrey And Me» handler om den tredje astronauten i Apollo 11, han som ble igjen i romskipet da Neil Armstrong og Buzz Aldrin spankulerte rundt på månen i 1969.

7. SONGS FROM THE WOOD (1977)

Ian Anderson begynte å interessere seg for naturvern og mer rurale temaer på midten av 70-tallet, i den grad at han til og med begynte med lakseoppdrett («Strathaird Ltd.»). Som følge av det fikk musikken et litt annet og mer folkemusikalsk preg, men uten at det «heavy» trøkket forsvant helt. Dette er det beste albumet fra den perioden, og tittelmelodien har blitt en standard på de fleste konsertene deres frem til i dag.

Albumet er originalt på den måten at det er en hybrid mellom folk og heavy rock som jeg ikke kan huske å ha hørt maken til noe annet sted. I tillegg til tittelmelodien er «Pibroch (Cap In Hand)» et lysende eksempel på det, men også «Hunting Girl» og «Velvet Green» kan trekkes frem. Med «Ring Out, Solstice Bells» får vi en «ateistisk» julesang, i og med at den feirer vintersolverv og ikke jul. I avsluttende «Fire At Midnight» er Ian Anderson litt søt når han synger: «Me, I’ll sit and write this love song, as I all too seldom do. Build a little fire this midnight – it’s good to be back home with you.»

8. THE BROADSWORD AND THE BEAST (1982)

Jethro Tull prøvde på begynnelsen av 80-tallet å følge med i tiden og anvendte synthesizere og trommemaskiner, med vekslende hell. De rekrutterte Peter-John Vettese, en virtuos på all slags nymotens duppeditter, og han satte sitt tydelige preg på musikken den korte tiden han var medlem.

Dette albumet er det mest vellykkede resultatet fra denne perioden, og det skyldes kanskje at Ian Anderson hadde en klar idé om hva han ville formidle og fant et musikalsk uttrykk som stod godt til det. Temaet var som tittelen antyder over- og underjordiske fenomener, troll, alver, spøkelsesskip m.m. Med fantasifull bruk av nevnte synthesizere og desslike (ikke trommemaskiner – de kom senere) ble det skapt en stemning som stod godt til tekstene. Nevnes bør «Beastie», «Flying Colours», «Fallen On Hard Times» og «Seal Driver», uten forkleinelse for noen av de andre. Avslutningslåta, den 1 minutt lange «Cheerio», blir fremdeles ofte brukt som avskjedssang på konsertene deres.

9. THIS WAS (1968)

Dette er fortsatt favorittalbumet til mange Jethro Tull-fans, antagelig fordi det var bluesen som tiltrakk dem i utgangspunktet. Ian Anderson og gitarist Mick Abrahams var rivaler når det gjaldt hvem som skulle lede bandet. Kort sagt vant som kjent Anderson den duellen, og dermed forsvant bluesdominansen som Abrahams ville de skulle videreføre. Men for noen blues- (eller bluesaktige) låter dette albumet inneholder! Nevnes bør «A Song For Jeffrey», «My Sunday Feeling», «Beggar’s Farm» og ikke minst «Some Day The Sun Won’t Shine For You», den mest reinspikka bluesen av alle sangene på albumet (pussig nok skrevet av Anderson, ikke Abrahams).

Vi får også en god, gammeldags trommesolo av Clive Bunker med «Dharma For One» og en gitarbonanza med standarden «Cat’s Squirrel» (som også Cream har en versjon av på sitt første album). Og det skal sies at de heller over i jazzlandskapet på noen av låtene. En framifrå debut av et band vi skulle høre mye mer av!

10. ROOTS TO BRANCHES (1995)

Jeg ble en lykkelig mann da denne kom ut, for den beviste at jeg ikke for all fremtid måtte nøye meg med «ganske bra» Jethro Tull-album, noe jeg hadde gjort siden 1982. De kunne fortsatt levere på øverste hylle!

Dette er kanskje det Jethro Tull-albumet som er mest dominert av Ian Andersons fløytespill. Det skyldes først og fremst at han etter eget sigende hadde bestemt seg for å lære å spille instrumentet skikkelig/riktig. Datteren hans hadde nemlig gått kurs og kunne fortelle at han gjorde det feil!

Derfor spiller han også flere forskjellige slags fløyter på albumet, ikke bare den sedvanlige tverrfløyta. Musikken har ellers en umiskjennelig indisk/asiatisk innflytelse, igjen et resultat av hva Anderson til enhver tid fatter interesse for. Men først og fremst er det de sterke melodiene som avgjør at dette er det beste albumet i «nyere tid» fra Jethro Tull, i konkurranse med «The Zealot Gene» fra 2022, som jeg har på 11. plass. Sanger jeg vil fremheve (men hør alle!) er: Tittelmelodien, «Rare And Precious Chain», «Beside Myself» og «At Last, Forever».

TOPP 10 SANGER AV JETHRO TULL

Ikke lett å velge bare 10! Jeg satte som regel at intet album skulle være representert med flere enn én sang. Jeg har heller ikke rangert dem – det ble for vanskelig – men satt dem opp i kronologisk rekkefølge. Og så har jeg lagt vekt på å fremheve litt mindre kjente perler, på bekostning av mer kjente sanger som «Locomotive Breath» og «Songs From The Wood».

Beggar’s Farm

Debutalbumet «This Was» (1968) inneholder flere perler, men jeg velger denne. På et bluespreget album er dette en antydning av hva som skal komme. Mindre bluespreg, mer vekt på komposisjon og originalitet. Men først og fremst en fantastisk låt, med en nådeløs tekst om hva som vil skje med en kvinne han forsørger hvis hun ikke slutter å «fool around».

Reasons For Waiting

En av de vakreste balladene jeg vet om, uansett artist, fra deres andre album "Stand Up" (1969). Her er mer kjærlighet og ømhet overfor den utkårede enn på forrige sang. Og her spiller faktisk både Ian Anderson og gitaristen Martin Barre fløyte!

To Cry You A Song

Fra "the riff album", som Ian Anderson kaller Jethro Tulls tredje album, "Benefit" (1970). "To Cry You A Song" har et gitar-riff fullt på høyde med "Smoke On The Water", spør du meg.

Cross-Eyed Mary

Åpnings- og tittellåta på albumet «Aqualung» (1971) åpner med linjene "Sitting on a park bench, eyeing little girls with bad intent." Vel, den prostituerte Cross-Eyed Mary er en av småjentene Aqualung smugkikker på. Dette er dystre saker tekstmessig, og så kontroversielt at Ian Anderson har sagt at han aldri kunne ha skrevet og utgitt den i dag. I kontrast til teksten er melodi og arrangement feiende, lystig rock’n’roll.

Life Is A Long Song

Jethro Tull ga ut en EP bestående av fem sanger i 1971. «Life Is A Long Song» ble lansert som den ledende sangen og er utvilsomt den beste av dem. Et prakteksempel på deres akustiske side, som alltid er tilstede. En nydelig melodi, og Ian Anderson briljerer på akustisk gitar. Ikke mange som gjør det bedre!

Requiem

Fra albumet «Minstrel In The Gallery» (1975). En veldig lavmælt og sørgmodig sang, som handler om avskjed: «Well, my lady told me, 'Stay.' I looked aside and walked away». Vakrere og tristere blir det ikke!

Pibroch (Cap In Hand)

Fra albumet «Songs From The Wood» (1977). Dette er klassisk Tull! Kompleks musikalsk oppbygging med mange skiftninger, både tempo-, rytme- og stemningsmessig. Med innslag av heavy rock, prog, folkemusikk, klassisk m.m. En av de JT-låtene det koster en del å bli kjent med – den krever flere gjennomlyttinger – men du får så uendelig mye mer igjen når «jobben» er gjort. Og gitarist Martin Barre får virkelig briljere her! Play it loud!

Farm On The Freeway

Albumet «Crest Of A Knave» (1987) fikk Grammy-prisen for «best hard rock metal performance» i 1989 (!). Metallica, som var skyhøye favoritter det året, har visstnok aldri kommet over sjokket. Herfra har jeg hentet denne perlen - om bondens harde vilkår i jappetidens Storbritannia, og spesielt hvordan den stadige utbyggingen av motorveinettet gjør det vanskelig å drive en «farm on the freeway».

Part Of The Machine

Dette er den beste låta som ikke er med på noe ordinært studioalbum av Jethro Tull! (Unntatt som bonusspor på nyutgivelser av "Crest Of A Knave".) "Part Of The Machine" er skrevet og innspilt for at jubileumsboksen i 1988, «20 Years Of Jethro Tull», skulle inneholde en nyskrevet låt - og for en låt! Et folkemusikkpreg på arrangementet, og smakfulle skiftninger slik bare Ian Anderson klarer det. Som tittelen vel røper, handler den om hva vi har tapt når vi er blitt – akkurat – en del av samfunnets maskineri.

Mine Is The Mountain

Fra albumet «The Zealot Gene» (2022), deres første med nye låter på 23 år. Med dette vender Anderson tilbake til temaet fra «Aqualung» (1971), menneskenes forhold til religion. Her lar han Gud erklære at han ikke er en man kan gå til for å ordne opp i egne problemer. Musikalsk tar han tempoet ned, og stemningen er dyster, nesten sakral. Klassisk Tull!

---

Del på Facebook | Del på Bluesky