Jethro Tull - et sveip gjennom sju tiår

Jethro Tull er kanskje det bandet jeg vet om som domineres mest av én person, nemlig Ian Anderson, eneste gjenværende fra originalbesetningen (og den klassiske 70-tallsbesetningen). Så til de grader har han dominert at mange har trodd han heter Jethro Tull! Han har til og med turnert og gitt ut plater under eget navn, med nøyaktig samme besetning.

Jethro Tull / Oslo konserthus / 16.03.24

Av Vidar Webjørnsen // 17.03.24

Vidar Webjørnsen er pensjonert barnehagelærer og logoped og tildigere tillitsvalgt i Utdanningsforbundet Oslo.

Dominansen har blitt stadig mer total, så i disse tider er resten av bandet i praksis hans backing-band. Borte er de individuelle særtrekkene som mange av de tidligere medlemmene hadde – opptil flere av dem var fargerike karakterer som fant på sine egne underholdende krumspring på scenen. Og som fikk briljere med sine egne musikalske finesser. Det så man få eller ingen tegn til under gårsdagens konsert i Oslo Konserthus.

La oss ta stemmen til Anderson først, for å bli ferdig med den. Den har ikke vært det den var de siste 40 årene. Han ødela den på «Under Wraps»-turneen i 1984, fordi de fleste sangene på det albumet var lagt i et altfor høyt stemmeleie. Det er nesten vondt å se hvordan han står på tå og fysisk strekker seg etter de høyeste tonene – det skaper noen nesten komiske bevegelser foran mikrofonen. På noen av sangene hjelper enten bassist David Goodier eller gitarist Jack Clark til med noen strofer.

Turneen heter «Seven Decades», i og med at bandet ble startet i 1968 og dette tydeligvis er ment som et overblikk over hele karrieren. Da passet det bra, syntes jeg, å starte med den første sangen på side 1 på den første LP-en («This Was»), nemlig superbe «My Sunday Feeling», som kan konkurrere med Kris Kristoffersons «Sunday Morning Coming Down» om status som tidenes fyllesjuke-sang. Sterkt omarrangert fra originalversjonen, men en energisk og sprudlende (tross temaet) åpning på konserten.

Neste sang (fra neste album, «Stand Up» (1969)) var «We Used To Know». Og mens han tidligere bare har antydet det, gjorde han i går et ganske stort nummer ut av hvor mye Eagles’ «Hotel California» (som ble utgitt 7 år senere) ligner på den, noen man ikke kan benekte.

Med tredje låt, tittelmelodien på albumet «Heavy Horses» (1978), var vi inne i det typiske Jethro Tull-landskapet, som preges av intrikate melodier og arrangementer, hvor sangene gjerne inneholder skiftende temaer og sekvenser, sydd sammen på mesterlig og iørefallende vis. Nå koser vi oss!

Det var faktisk først med sang nr. 8 at de brøt kronologien og gikk et hakk tilbake i tid. Da hadde de vært innom instrumentallåta «Holly Herald» fra «The Jethro Tull Christmas Album» (2003), muligens for at Andersons stemme skulle få litt hvile. Noen annen grunn til å ta med den kommer i hvert fall ikke jeg på.

Da falt heller den andre instrumentallåta for kvelden og siste før pausen, «Bourée» (av J.S. Bach), mer i min smak. Her fikk bassist David Goodier lov til å skinne, og han gjorde sin egen vri og bygde ut avdøde originalbassist Glenn Cornicks berømte solo. Flotte greier!

Første låt etter pausen var en av mine absolutte favoritter, «Fram On The Freeway» fra det Grammy-vinnende albumet «Crest Of A Knave» (1987), om en bondes stadig vanskeligere vilkår i et samfunn dominert av storindustri og ikke minst et stadig mer utbygd motorveinett. På storskjermen bak bandet så vi filmsnutter med grelle eksempler på dette.

Jethro Tull har blomstret opp i senere år med to flotte album, «The Zealot Gene» (2022) (med tema religion) og «RökFlöte» (2023) (med tema norrøn mytologi). De spilte to låter fra hver av disse – «Mine Is The Mountain» (min favoritt) og «Mrs. Tibbets» fra førstnevnte, og «Wolf Unchained» og «The Navigators» fra sistnevnte. Flotte låter, flott fremføring, og bevis på at Anderson fortsatt holder bra nivå som låtskriver, arrangør og utøver.

Repertoaret inneholdt overraskelser, både i form av «gamle travere» som var utelatt («Thick As A Brick» (utdrag) og «Songs From The Wood» for bare å nevne to) og sanger som var «tatt frem fra glemselen» (sjelden eller aldri spilt før).

I sistnevnte kategori må definitivt «Dark Ages» fra albumet «Stormwatch» (1979) plasseres. Den har aldri vært noen favoritt hos meg, og jeg syntes den fungerte dårlig live. For dem i salen som ikke kjente den fra før, må den ha fortonet seg som en meningsløs kakofoni av tema- og temposkift og ustrukturert disharmoni. Ikke er den den best egnede for Andersons stemme av i dag, heller – dette var på grensen til pinlig.

Men så kom konsertens høydepunkt: «Aqualung»! (Fra albumet av samme navn (1971).) Den og ekstranummeret «Locomotive Breath» (fra samme album) er obligatorisk på alle bandets konserter. Men denne gangen i en sterkt omarrangert og spennende versjon, med en flere minutter lang intro før første strofe, «Sitting on a park bench». (En lignende versjon finnes på live-albumet «Ian Anderson Plays The Orchestral Jethro Tull» (2005).)

På storskjermen bak bandet kunne man følge med på bilder og filmsnutter som illustrerte innholdet i hver sang, veldig bra komponert. Under de første to-tre låtene vistes bilder av Anderson og andre tidligere medlemmer i bandets tidlige fase fra 60- og 70-tallet, som for å understreke at dette var en slags retrospektiv forestilling.

Bandet – David Goodier (bass), Scott Hammond (trommer), John O’Hara (keyboards og kjempelangt skjegg) og nykommeren Jack Clark (gitar) – var selvfølgelig glimrende; det er ikke hvem som helst som får leke med Ian Anderson og kalle seg medlem av et av tidenes største rockeband. Spesielt vil jeg fremheve yngstemann, gitarist Jack Clark. Jeg er fortsatt sint for at trofaste Martin Barre plutselig og uforståelig ble sparket i 2011, så her setter jeg høye krav. Det som gledet mest, var at Clark ikke prøvde å spille slik Barre hadde spilt, men hadde sin egen, helt distinkte stil. Selv på «Aqualung», hvor sånne som jeg kan Barres solo utenat og forventer akkurat den, gjorde han noe helt annet og helt enestående. Fantastisk!

Et lite irritasjonsmoment var det totale fotoforbudet (som ble opphevet under ekstranummeret). Ikke alle klarte å dy seg, og ved et par anledninger avbrøt Anderson seg selv midt i sangen og kjeftet på vedkommende. Jeg registrerte i hvert fall én som faktisk ble bortvist fra salen etter å ha blitt advart et par ganger. Jeg var nesten redd Anderson skulle avbryte hele greia på grunn av dette – han var tydelig forbanna. Heldigvis tok humøret hans seg opp igjen.

Så hva skal man si? Jeg har sett Jethro Tull flere ganger – første gang i Njårdhallen i 1972. Jeg har sett dem bedre, eller i hvert fall mer underholdende. (Med «dem» menes «ham» - de andre fire har jeg ikke sett live før.) Akustikken i Konserthuset er heller ikke ideell for rockekonserter, og det trekker ned helhetsinntrykket. Men det går ikke an å gi gårsdagens konsert noe annet enn et godkjentstempel – med glans. I hvert fall ikke for en «die hard» Jethro Tull-fan som meg!

En ting jeg savnet, var den akustiske gitaren, som var totalt fraværende. Dette er den første Jethro Tull-konserten jeg har vært på som ikke inneholdt en rolig akustisk sekvens, og de har mange nydelige perler i den stilen å ta av. Og Ian Anderson er en mester på instrumentet. Synd!

Og Ian Anderson, 76, er nok fortsatt god for noen flere år – vital og energisk, om enn med betydelig mindre hopp og sprett enn i sine glansdager.

Setlist:
My Sunday Feeling
We Used To Know
Heavy Horses
Weathercock
Roots To Branches
Holly Herald
Wolf Unchained
Mine Is The Mountain
Bourée

(Pause)

Farm On The Freeway
The Navigators
Warm Sporran
Mrs. Tibbets
Dark Ages
Aqualung

Ekstranummer:
Locomotive Breath
(«Cheerio» over høyttalerne)

Del på Facebook | Del på Bluesky