Ingen progresjon å spore hos Primal Scream
Bobby Gillespie pøser på med instrumentale effekter. Det hjelper bare ikke. I all sin dansbarhet blir dette, paradoksalt nok, temmelig stillestående.
Primal Scream vil alltid bli huska for «Screamadelica» (1991). Jeg liker det albumet, men er enda mer glad i «Give Out But Don’t Give Up» (1994). Kanskje er forklaringa så enkel som at de der spilte «Stones-rock» bedre enn noen hadde gjort siden «Exile On Main St.» (1972).
«Rocks Off» fra det albumet er kvalitet på linje med ”Rocks” og ”Cigarettes And Alcohol” fra Rod Stewart-albumet ”When We Were The New Boys» (1998). Så må jeg ikke glemme The Black Crows i denne sjangeren - og da snakker vi Top of the Pops.
Dette skulle visst i utgangspunktet blitt et solo-album, men med Andrew Innes på plass som gitarist var det nok vanskelig å ikke kalle dette et Primal Scream-album.
Denne gang drar Bobby Gillespie det hele i gang med et stort gospelkor, og følger opp med storstilte arrangement som inkluderer blåserrekke og strykere – og fløyte har vel ikke vært på moten siden Jethro Tull? Samtidig er groovet «Screamadelica»-dansbart, tidvis rett og slett disco.
Gillespie er ikke verdens beste vokalist. Men det funker når han slentrer av gårde, som i «Heal Yourself». Likevel – alt i alt? Dette er ganske kjedelig – selv om dansegulvet vil bli stappfullt om DJ’en drar i gang «Innocent Money».
Du får faktisk et godt innblikk i dette albumet gjennom «The Center Cannot Hold»:
Del på Facebook | Del på Bluesky