Jack White – Øya-publikumet kan glede seg!

Han lar deg sjelden få fred. Jack White leverer nok et bånn-pinne-album.


Det har gått to år siden “Fear Of The Dawn”, som vi skamroste i våre spalter.

“No Name” følger i samme spor, men White er kanskje enda mer pur rock’n’roll-trio enn noen gang. Dominic Davis (bass), Patrick Keeler (trommer). En synth sniker seg inn én eneste gang – selvfølgelig den også traktert av multi-instrumentalisten Jack White.

Bandlederen har skrevet alle låtene. Hans spesialitet? I hvert fall en av dem: Han spiller bare sjelden en gitarsolo, men låtene er likevel som oftest bygd på gitarriff. Han lager riff av akkorder spilt med barregrep på gitaren – og riffene ligger også under melodiføringa i versa.

Der andre gitarister lar akkordene klinge – Eric Clapton, Mark Knopfler, ja de fleste – synger Jack White oppå riffet.

En gitartrio kan være så mangt, og låte vidt forskjellig. The Police, Motörhead, Jimi Hendrix Experience. Bandet til Jack White låter ikke som noen av disse. Nærmere punk – svært avansert sådan.

Etter at Queens Of The Stone Age måtte avlyse, stepper Jack White inn som vikar. Førstkommende fredag spiller han på Øya, og alt skulle tilsi at vikariatet blir godt ivaretatt. Og dette blir ingen stille og rolig konsert.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Deilig, nedstrippa Jack White

(27.07.22) Noen artister gir ut en singel i ny og ne. Her kommer Jack White med sitt andre album på fire måneder.


Urokråka Jack White

(17.04.22) Per dato er han en av rockens største bråkmakere, i hvert fall musikalsk. Med «Fear Of The Dawn» lever han opp til sitt rykte.


Roskildefestivalen 2012: Jack White

(07.07.12) Mot slutten av Jack Whites konsert på Orange Scene trodde nok mange at de var på fotballkamp – maken til allsang har vi ikke hørt noe sted utenfor Ukraina og Polen i sommer.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.