Deilig, nedstrippa Jack White

Noen artister gir ut en singel i ny og ne. Her kommer Jack White med sitt andre album på fire måneder.


Noen artister gir ut en singel i ny og ne. Her kommer Jack White med sitt andre album på fire måneder.

«Fear Of The Dawn» kom i april, og var til tider en temmelig hardbarka affære. Nå går han adskillig mer stillferdig til verks.

«A Tip From You To Me» åpner det hele, og er i sannhet en dristig liten sak. Det lyder som en mix av en pianodrevet Rolling Stones-ballade, inkludert Stones-koring. Og ja, han lyder skremmende likt Mick Jagger – før han stjeler fra «Stairway To Heaven». Og ja, han låter jammen også som Robert Plant!

Instrumentalt fyller han på med akustiske gitarer, noen strykere, marimba og ei tverrfløyte. En duft av Jethro Tull? Right you are. Vakkert, da han fyller «Love Is Selfish» utelukkende med akustisk gitar og en cymbal.

Avsluttende "Taking Me Back" går nærmest i Django Reinhardt-stil! Og tro det eller ei, på dette albumet fins knapt lyden av én elektrisk gitar. Men nettopp fordi det handler om Jack White, kan jeg avslutte på samme vis som i april:

Sjanger: Jack White. Kvalitet: Jack White.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Jack White – Øya-publikumet kan glede seg!

(02.08.24) Han lar deg sjelden få fred. Jack White leverer nok et bånn-pinne-album.


Urokråka Jack White

(17.04.22) Per dato er han en av rockens største bråkmakere, i hvert fall musikalsk. Med «Fear Of The Dawn» lever han opp til sitt rykte.


Roskildefestivalen 2012: Jack White

(07.07.12) Mot slutten av Jack Whites konsert på Orange Scene trodde nok mange at de var på fotballkamp – maken til allsang har vi ikke hørt noe sted utenfor Ukraina og Polen i sommer.


Storslagent Gnars Barkley, men timingen skurrer

(07.03.26) Det er få som egentlig har gått og ventet på en gjenforening av Gnarls Barkley, men likevel er duoen bak monsterhiten «Crazy» tilbake med ny musikk nå i 2026 - nesten som om tiden plutselig er skrudd 20 år tilbake.


Can-can, kjærlighet, Sondre Lerche og coverlåter på steroider!

(06.03.26) Når teppet går opp på Chateau Neuf (for andre gang), er det som å tre inn i et Paris som aldri helt har eksistert, men som vi alle likevel kjenner igjen. (Vi så jo alle filmen på kino i 2001.) Rødt fløyel, fjær, glitrende korsetter og en scenografi som ikke bare antyder dekadanse, men nærmest kaster den i fanget på publikum. "Moulin Rouge! The Musical" er ikke en forestilling som nøyer seg med et dryss glitter. Her kommer hele konfettikanonen!


Kristi Brud - en opplevelse i levende live

(05.03.26) De er gode på plate. Men Kristi Brud på scenen er så mye mer - så mye mer, av alt.


Gluecifer - aldri har de vært bedre

(02.03.26) Allsangen ljomer. Biff trenger knapt synge sjøl. Energien på scena gjør at bandet stråler, og det smitter over. Noen konsertkvelder er bedre enn andre – dette var en av dem.


Levi Henriksen elsker Sverige

(02.03.26) Et helt album om Sverige? Ikke så rart, egentlig. Handlinga i Levis romaner er jo ofte lagt til Skogli, ei lita bygd utafor Kongsvinger som egentlig heter Granli. Derfra er veien kort til svenskegrensa – bare 3 mil, faktisk.


Bøye seg i støvet for Pil & Bue

(28.02.26) Pil & Bue. Hammerfest & Alta. Trommer & gitar. Følelser & kontraster.