Urokråka Jack White

Per dato er han en av rockens største bråkmakere, i hvert fall musikalsk. Med «Fear Of The Dawn» lever han opp til sitt rykte.


Det er mange som liksom pusler med sitt – tilsynelatende fullstendig uavhengig av hva som ellers skjer i fjerne og nære omgivelser. Men også i denne kategorien stiller Jack White i egen klasse. Mannen er i stadig bevegelse, trass i at han nå nærmer seg 50.

Vi ble kjent med ham gjennom The White Stripes, duoen han hadde gående med Meg White – ex-kona han helst omtalte som sin søster. Da befant vi oss helt i starten av 2000-tallet, men rastløse Jack White måtte videre. Først til powerpop-bandet The Recanteurs som han danna sammen med Brendan Benson, så til The Dead Weather sammen med Alison Mosshart. Her slo Jack White trommer.

Han skyter ut av startblokkene med «Taking Me Back» med skumle hensikter. Lydbildet er massivt, blytunge synther og ditto gitarer.


Om du trodde du så skulle få en pust i bakken, kan du bare glemme det. Det er ikke småtteri han får gjort med ett eneste riff!

I «Hi-De-Ho» bringer han rapperen Q-Tip til mikrofonen, mens «Into The Twilight» åpner med sang a la The Swingle Singers da de ble så populære med å gjøre barokkmusikken tilgjengelig a capella.

Et mangfoldig album er et understatement – med hovedvekt på tungt skyts. Godt oppsummert i tittelen «Morning, Noon And Night».

Sjanger: Jack White. Kvalitet: Jack White.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Jack White – Øya-publikumet kan glede seg!

(02.08.24) Han lar deg sjelden få fred. Jack White leverer nok et bånn-pinne-album.


Deilig, nedstrippa Jack White

(27.07.22) Noen artister gir ut en singel i ny og ne. Her kommer Jack White med sitt andre album på fire måneder.


Roskildefestivalen 2012: Jack White

(07.07.12) Mot slutten av Jack Whites konsert på Orange Scene trodde nok mange at de var på fotballkamp – maken til allsang har vi ikke hørt noe sted utenfor Ukraina og Polen i sommer.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.