Mimi – kort for Мирна мрія - pop

Mimi er fra Canterbury, England, der jeg studerte samfunnsøkonomi i et tidligere liv. I tillegg kjører jeg ei vakker Alfa Romeo som heter Mimi – kort for Мирна мрія – så lista mi er nok høyere for frk. Webb enn den normalt kunne vært.

Av Siri Bjoner // 05.03.23

Og der Ruel får la stemmen være fokuspunktet hele tiden og alle låtene bygges opp rundt den, forsvinner Mimi sin tidvis i musikken og miksing. Jeg kan skjønne at man gjør det med artister med svakere stemme, men Mimi Webb kan synge - og hu har en skikkelig kul og rå stemme. Skiva minner om debutalbumene til Kelis (“Kaleidoscope” fra 1999) og P!nk (“Can't Take Me Home” fra 2000) som jeg personlig syntes var knallbra (om enn litt variable), med dødstøff kvinnevokal (begge var 20 år da de ble gitt ut). Kelis på Quartfestivalen i 2000 var et høydepunkt, for både meg og anmelderen til PULS dengang.

Sosialt aktive og interesserte, litt småsinte og utrolig tøffe kjennetegner dem alle. “Red Flags” rocker, og jeg tipper de aller fleste kvinner kan nikke gjenkjennende til teksten. For hvem har ikke oversett “røde flagg” i forhold uansett om det omhandler vennskaps- eller kjærlighetsforhold?

Dette er absolutt tøft og bra og jeg gleder meg til konserten hennes på Vulkan Arena 23. mars for det er ikke hvem som helst som får varme opp for Justin Bieber eller synge på markeringen for dronning Elizabeths 70 år som monark.

“Freezing” er første låta som skuffer. Bevares, den er spretten og leken, men minner om Madonnas “Frozen” og Mimis særegne stemme skjules av uinspirert synth.

“Last Train To London” må jeg le litt av, for hvem pokker vil vel ta siste toget mellom London og Canterbury, uansett hvilken vei? Britene er enda mer glade i bussfortog enn NSB/Vy – de oppfant konseptet, tror jeg – og det som skulle være et par timer på siste toget til Canterbury endte stort sett opp med alt for mange timer i en kokvarm eller iskald dobbeldekker som feis rundt i alt for smale landeveier i Kent og ankom akkurat tidsnok til morgenens første forelesning.

Dog skal det sies at teksten ikke omhandler togene i Kent! For her er det også mye kjærlighet og sorg og hvor vanskelig det er å være ung i dag. Og ved flere gjennomlyttinger fremstår skiva langt bedre enn de første to gangrene, men der gjenkjennelsen til gamle artister var subtil hos Ruel, blir det litt overdose her. “Is It Possible” er fryktelig 80-talls ABBA og det var som kjent ikke alt som var like bra på de siste skivene deres.

Om vi ser bort fra Ruel og British Rail og Alfa Romeo, så blir vel konklusjonen at dette absolutt er ei god debutskive - og det blir veldig spennende å følge Mimi Webb videre! For hu har en kul og særegen stemme som ikke trenger miksing og det er så naturleg lett og vakkert, litt som Weyes Blood.

Og verden trenger en ny generasjon politisk og sosialt bevisste artister som ikke trenger filter og autotuning for at det skal kunne dyttes på et intetsigende publikum.