Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner

Weyes Blood: Teknisk perfekt, men hun mangler scenetekke

Hun ser litt ut som en engel, i sin flagrende hvite kjole, og jammen høres hun ut som en engel også. Weyes Blood har en fantastisk vakker stemme. Det er så lett og ledig, aldri anstrengt, alltid helt perfekt. Alle norske vokalister burde lytte til henne og lære litt om teknikk og hvordan det skal låte. Jeg har vel aldri opplevd så bra lyd på Rockefeller heller, uansett hvor jeg sto i lokalet var det bra.


Weyes Blood / Rockefeller / 31.01.23


Karen Carpenter, Kate Bush og Suzanne Vega, hørte jeg blant publikum. Arild anmeldte “And In The Darkness, Hearts Aglow” i november i fjor og sammenlignet med Billie Eilish, Girl in Red og (en myk utgave av) Joni Mitchell. Vi har en ny generasjon dyktige, kvinnelige singer-songwritere i Angel Olsen og Weyes Blood.

Du hører sikkert allerede et “men”. Musikalsk er dama imponerende. Hun har en fantastisk stemme og låtene er bra og det er ingenting galt, men …

Relativt ofte tenker jeg over fraser jeg selv synes jeg bruker mye når jeg anmelder. “De har så god kjemi, de storkoser seg på scenen, de gliser og spøker, jeg gleder meg til neste gang de spiller” føler jeg at jeg skriver alt for ofte. Så drar man på en konsert som dette og tenker at nei – det er helt greit å skrive det – fordi det er ikke alle konserter der det skjer.

Senest fredag, da Hot Club de Norvège spilte på Cosmopolite, funderte jeg over hvorfor jeg egentlig drar på konserter. Dessverre tror jeg ikke at jeg var den eneste på Rockefeller i kveld som tenkte akkurat dét. I motsetning til da betonggulvet gynget under dansingen til Gogol Bordello i fjor, var det knapt et bein som beveget seg på Rockefeller. “Maybe we'll turn this into a soft rave club. People will start dancing and stuff” prøver Weyes Blood seg på - men det er lite respons.

Da Dimmu Borgir spilte på Tons of Rock i fjor, skrev jeg at det var så glattpolert at det ble uinteressant, og det er litt samme følelsen jeg sitter igjen med nå. Hun pratet litt mellom et par av låtene, men det var mest pjatt. Det var ingen kjemi mellom de på scenen, og jeg tror ikke vi ble presentert for resten av bandet. Ei heller greier jeg finne noen navn på nettet.

Dette er i aller høyeste grad hennes show. At det er sangen og stemmen som bærer hele konserten, og at resten av instrumentene forsvinner i bakgrunnen gjør ingenting - for dette er virkelig bra! - men jeg tror ikke det hadde gjort noen forskjell om det hadde kommet fra en maskin fremfor tre andre mennesker.

Jeg hørte gjennom (den mulige) setlista hun skulle spille før konserten. Tidligere på denne turneen har hun spilt låter fra "The Innocents" (2014), "Titanic Rising" (2019) og "And In The Darkness, Hearts Aglow" (2022) og skivene er bra, men det blir kanskje litt ensformig i lengden. Særlig når instrumentene reduseres til bakgrunnsstøy.

Da Sub Pop sprengte seg inn på skivemarkedet som alternativt plateselskap, var jeg i akkurat passende alder for det. De var nærmest en garantist for sinnssykt fet musikk. Etter hvert sluttet jeg å følge med, men så dukker John Cale opp med “Story of Blood” med Weyes Blood, og da må jeg bare høre mer, for å sjekke det ut. Jeg tror kanskje det blir bra bakgrunnsmusikk til baguette, fransk ost og store mengder rødvin. Kan hende Sub Pop har mistet brodden eller kanskje det bare er meg?

Jeg syntes at Angel Olsen skravlet litt vel mye, men hun hadde en helt annen scenefremtoning. De var et band. De hadde det moro. Låtene var varierte og stort sett bra. Det savnet jeg i kveld. Selv Paradise Lost med verdens mutteste vokalist har mer utstråling og samspill på scenen.

At Weyes Blood synger som en engel gjør det egentlig bare verre. Det hadde vært bedre om alt var fælt, men jeg har jo lyst til å høre mer av henne! Dog kanskje ikke fra en scene.

Setliste: It’s Not Just Me, It’s Everybody; Children of the Empire, Something to Believe, Grapevine, God Turn Me Into a Flower, Wild Time, The Worst Is Done, Twin Flame, Movies, Andromeda, Hearts Aglow,Everyday, A Given Thing


Del på Facebook | Del på Bluesky

Weyes Blood innfrir – langt utafor «indie»

(29.11.22) «Født» som indie-artist. I dag lever hun godt i det streite pop/rock-miljøet.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.