En nesten perfekt kveld med Angel Olsen

Jeg har hatt Ken Lee på hjernen siden ca. 23.48 i går kveld. Foranledningen er selvfølgelig at jazzkompisen i våres meldte meg. “Angel Olsen, dit MÅ vi!”. -Javel, og hva spiller hun? “Det er noe singer-wongwriter-køntrigreier, du kommer til å elske det! Eller i hvert fall like det. Tror jeg. Det er litt roligere enn det du pleier høre på.” Hestejazz, med andre ord, jeg liker Dollie Parton jeg.

---

Angel Olsen / Rockefeller / 10.10.22

Av Siri Bjoner // 12.10.22

---

Så vi innfant oss på Rockefeller i går kveld, etter å ha hørt noen strofer fra noen sanger i bilen hans. “Det låter bedre på ordentlig stereo” ... greit. På scena står en cello og en fiolin, og roadien har på seg dressjakke. Ny opplevelse. Ut på scena kommer fire kvinner og to menn, cellisten minner litt om Laura Bisceglia (men hun har en kulere cello). Til massiv applaus kommer Angel Olsen ut, hun virker nesten litt sjenert, som om dette er hennes første konsert.

Det er absolutt ikke det, med 430+ konserter bak seg (hvorav seks i Norge) er hun rutinert. Men det er noe sårbart over henne også. Hun prater mye med publikum – ifølge jazzkompisen er det “nesten som å være i stua hennes”. Trivelig, men litt snodig når hun spør publikum hva de studerer.

Det er veldig lite engleaktig over Angel Olsen. Ganske lite hestejazz også, derimot er det mange bra låter, hun har en stemmeprakt og -spekter som overgår de fleste, og dette er bare så ufattelig rått! Her er ingen pusete jentunge som ikke har noe på en scene å gjøre. Dette er råkult, rockefoten hopper litt - og balladene kan knappest kalles ballader, selv om tempoet er litt roligere.

“De første fire og nest siste var fra nyeste skiva, du må få med det, herregud så bra det var!” - så da tar vi med det, for jeg er helt enig. Skiva "Big Time" kom i juni, og er i likhet med de forrige fem skivene et speilbilde av henne. Men dette er i aller høyeste grad en “jeg begynner å finne meg – og om du ikke liker meg, er det ditt problem, det er ikke lenger mitt”. Og sånt liker vi.

Det er sårbart men hold hodet høyt, jeg lar meg ikke lenger pelle på nesa, jeg begynner å bli en person jeg liker; viktige budskap alle sammen! I tillegg ble det tre låter fra "All Mirrors" (2019) og to fra "My Woman" (2016). "Whole New Mess" (2020) glimrer med sitt fravær, da tar vi det som et tegn på at depresjonene nå er borte.

Så vi har bra stemme; nei, vi har en avsindig fantastisk stemme (og hun synger litt som en engel på slutten) og knallbra låter. Vi har et dyktig band med cellist og fiolinist (jeg trenger nesten ikke mer) som tydeligvis har det sjitmoro på turné. Angel skravler mellom låtene, bandet fniser, publikum sluker det og det er bare så utrolig bra!

En time og ti minutter etter at de går på, går de av, noe som synes meg litt kort. Særlig tatt i betraktning all skravlingen mellom låtene men det er noe med kvalitet vs. kvantitet. Lysene skrus ikke på, publikum klapper og plystrer og ut kommer de igjen, for å spille Harry Nilssons udødelige "Without You". Det er dessverre mange som har covret den bedre, og det er en grusom låt til å begynne med, så hvorfor den fine kvelden skal avsluttes med noe så fælt aner ikke jeg. Det virker som de fleste var enige med mine betraktninger rundt akkurat det.

Derav Ken Lee. Om du ikke har fått den med deg på YT, ligg unna, om du har fått den på hjernen beklager jeg. Den var dessverre faktisk nesten litt bedre enn gårsdagens versjon …

Om vi later som den låta ikke fant sted, var det en nesten perfekt kveld! Bare pass på å unngå "Without You" neste gang Angel Olsen med band gjester Oslo.

Setlist: Dream Thing, Big Time, Ghost On, Right Now, Shut Up Kiss Me, Give It Up, Lark, All Mirrors, This Is How It Works, Go Home, All The Good Times, Chance, Without You (Harry Nilsson cover)

---

Del på Facebook | Del på Bluesky