Om å drømme seg bort i vakker musikk

Vet du hva likheten mellom Apocalyptica og sigøynerjazz er? Nei? Har du hørt vitsen om de tre nonnene som skulle ut og fiske ål, da? Ikke det heller? Men Djangofestivalen har du kanskje hørt om? Den har tross alt eksistert i over 40 år.

---

Hot Club dé Norvege + Adrian Cox / Cosmopolite / 27.01.23

Av Siri Bjoner // 29.01.23

---

“Skal DU på Djangofestivalen? Jammen du liker da ikke jazz?” Høyttalerkompisen var merkbart forundret. Man trenger da ikke like jazz for å anmelde en jazzkonsert? Utvide horisonter og sånn! Jeg er tross alt på en evig søken etter å finne ut hvorfor jeg (visstnok) ikke liker jazz, siden jeg har likt alt jeg har sett hittil på Cosmopolite, og jeg er en elendig anmelder om jeg bare skal anmelde det jeg vet jeg liker.

Det hadde blitt kjedelig, for da hadde det vært få konserter på meg! Dessuten hadde jeg gått glipp av fryktelig mange knallbra konserter og artister som er helt nye for meg.

Så i helgen ble det Djangofestival. Djangofestivalen har blitt arrangert i Norge siden 1980. “Cosmopolite har vært vertskap for festivalen siden 1992 og kunstnerisk leder Miloud Guiderk søker gjennom programmeringen å bringe til scenen artister som fornyer og videreutvikler den rike sigøynerjazz-tradisjonen”, forteller de selv.

Et utsolgt Cosmopolite liker django. Jeg tror kanskje at for de som ikke har noe forhold til jazz, er django den enkleste innfallsporten. Så selvfølgelig liker jeg django, eller "jazz manouche" som genren egentlig heter.

Hot Club de Norvège må kunne kalles en institusjon, 44 år etter at de startet. Orkesterleder Svein Aarbostad har vært stødig på kontrabassen i alle disse årene, og hvilken fantastisk jobb han gjør! Foruten Aarbostad, består Hot Club de Norvège i dag av Ola Erlien og Gildas Le Pape på gitar, samt Finn Hauge på fiolin og munnspill.

Dog må jeg innrømme at jeg ble litt forvirret da jeg leste at de skulle spille med Adrian Cox. Det er tross alt rimelig lenge siden “Flukt og Forvandling” (1988) og hans storhetstid – men så viste det seg at det var en verdenskjent engelskmann som spiller både klarinett og saksofon som heter det samme.

Trollbundet tror jeg er et passende ord for min tilstand denne kvelden. Lett og ledig og herlig luftig, som den mest perfekte pavlova! Og Aarbostad – jeg sliter litt med å finne ordene. Kunsten å kommunisere med publikum er det ikke alle som får til.

De siste par månedene har jeg sett begge ytterpunktene, fra mutt (som Nick Holmes i Paradise Lost) til skravlete (som Angel Olsen). Aarbostad har perfeksjonert kommunikasjonen med publikum, med historier om bandet, små vittigheter og funderinger på det meste - jeg fikk litt småassosiasjoner til Tom Mathisen som fortelleren i Brødrene Dal (dog uten det masete elementet). Vitsen om de tre nonnene? Den ble aldri fortalt ferdig, så om du vet resten må du gjerne sende svaret til meg.

Av og til funderer jeg litt på hvorfor jeg drar på konsert. I verste fall har du et band som spiller dårlig, med elendig lyd, folk som skravler uansett hvor du prøver stille deg, nok folk som har dusjet i kjip parfyme til at de forpester hele lokalet og noen tømmer ølen sin på deg så du fryser på vei hjem i nattekulda og stinker fyll. I mange tilfeller kunne man kanskje like gjerne dratt i gang en live-dvd på hjemmekinoanlegget og få alt som man vil ha det!

Så skjer kvelder som dette - og hver fiber i kroppen min husker hvorfor jeg drar på konsert. Hvorfor jeg kan dra og se samme band flere kvelder på rad. Den magien som oppstår mellom menneskene på scenen og menneskene i salen, den er det ikke mulig å reprodusere. Den må oppleves. Og hvilken fantastiske opptur det ble!

Vakker musikk, dyktige musikere og en underholdende orkesterleder, det må bli bra, det. Igjen må det bare nevnes: Konserter på Cosmopolite er fantastiske. Publikum er stille når det spilles så man kan fokusere på musikken - og lyden er alltid perfekt. Etter lokalene i Industrigata og Møllergata har de funnet den perfekte rammen på Torshov.

Og Hot Club de Norvège skuffer aldri. Det er så solid og spillet er så vakkert å både se og høre på – jeg skulle ønske jeg kunne fått det med på foto, for fingrene flyr over strengene i en rasende fart. Klarinetten til Cox følger med, og han synger endog på et par av sangene, tilsynelatende uten mikrofon men det trengs kanskje ikke? Lungekapasiteten til en så dyktig klarinettist er ekstrem, og det lyder vakkert uansett hvor man er i salen!

Jeg skulle gjerne skrevet side opp og side ned om teknikk og låtvalg men det kan jeg ikke, for jeg var for opptatt med å nyte den vakre musikken til å legge merke til sånt. Av og til skal man bare la seg rive med av musikken og energien på scenen som spredte seg over hele lokalet.

Var det ingen trommer, lurer du kanskje på. Hvordan kan det bli et fullstendig lydbilde uten en rytmeseksjon? Django Reinhardt (1910-1953) og fiolinist Stéphane Grappelli startet Quintette du Hot Club de France i 1934, der hovedinstrumentene var strengeinstrumenter som også fikk ta rollen som rytmeseksjon. Etter Reinhardts død kom det en periode der andre instrumenter som piano og trommer/rytmeseksjon ble inkludert, men i 1973 frant Grappelli tilbake til røttene sine og jazz manouche returnerte til sin opprinnelse.

Om dyktige utøvere sier man gjerne at de kunne synge/ri/svømme/skøyte før de kunne gå. Særlig i Manouche- og Sintisigøynersamfunn lærer barna tidlig å spille, og har lært seg det grunnleggende før de er fysisk store nok til å håndtere en gitar. Barn er herlige skapninger, og når man får slik kunnskap i tidlig alder tror jeg det blir en del av deg. Kanskje “talent” egentlig aller mest handler om at man får evner inn med morsmelken?

Evnen til å få et instrument til å låte som noe helt annet, det er kult, det å kunne traktere et instrument så ekstremt at man nesten er litt bekymret for at det skal gå i stykker – det er rått. Som Apocalyptica som spiller metal med celloer.

Heldigvis – også for deg som ikke var der - er det ingenting som tyder på at Hot Club de Norvège har tenkt å gi seg med det første, så det blir flere anledninger til å se dem! Dette var like bra og trivelig som første gang jeg så dem på 90-tallet en gang, og jeg satser på at det ikke blir siste gang jeg kan drømme meg bort i vakker musikk.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky