Berg og dalbane med Röyksopp
På sitt beste er Röyskopp griselekkert. Men de er også mestere i kunsten å somle seg bort.
Svein Berge og Torbjørn Brundtland er tro mot oppskriften. Har du først funnet et riff; en melodilinje; en akkordlinje du er fornøyd med. Stick to it. Det er nesten som de har lytta til Eric Clapton, som mener han gjerne kunne spilt én og samme tone hele tida - om han bare hadde funnet den rette.
Ta «The Ladder» som eksempel. De har for så vidt funnet en original akkordrekke (Fm – Bb – C# - Cm/Eb), men det går og går og går … uten at det skjer noe annet enn endringer lydbildet oppå akkordskjemaet.
Eller ta «If You Want Me», albumets majestetisk flotteste øyeblikk! En gang telte jeg hvor mange ganger Keith Richards spiller riffet i «Satisfaction» og mener jeg kom til 64 (gidder ikke å telle en gang til). «If You Want Me» handler om en enkel melodilinje og like enkle harmonier. 4 (eller 8, om du vil) takter som gjentas og gjentas, instrumentalt og med vokalist, ikke mindre 18 ganger i løpet av 5:39.
Men vi snakker ikke om en hvilken som helst vokalist. Susanne Sundfør! Hun gjør enkelt og greit denne korte sangen til en genistrek. Det låter som om selve himmelen faller ned, som Anne Grete Preus sa det. Praktfullt! Verdens beste refreng til verdens beste musikal!
Men så virker det som om de nesten vil at vi skal tenke «don’t believe the hype». Samme oppskrift følges nemlig i «There Beyond The Trees», en komposisjon som aldri kan røre en streng i ditt sjelsliv.
Utover samarbeidet med Susanne Sundfør, møter vi Alison Goldfrapp, Pixx og Astrid S på vokalfronten – uten at noe av dette kommer opp mot noe i nærheten av Röyksopps samarbeid med Robyn («Monument», «Do It Again»).
Kanskje hadde det greid seg med «If You Want Me» og «The Ladder»?
Del på Facebook | Del på Bluesky