Jan Eggum fyller 70 – til 20 i stil

Her er så mye fint. Pensjonisten Jan Eggum blomstrer.


Før jeg går inn på alt hva denne plata inneholder: Jeg aner ikke hvem som har vært i studio som musikere, bortsett fra Jan Eggum. Hvorfor er det så vanskelig for norske artister og plateselskap – å kunne fortelle i strømmetjenestene hvem som spiller? Beyoncé og Justin Bieber får det til! I dette spørsmålet får jeg lyst til å sitere Atle Antonsen, og jeg snakker både til plateselskapene og artistene: TA ‘REI SAMMEN!

Men Geir Luedy er produsent. Og har du vært sjef i Chocolate Overdose, da veit vi at mannen kan sine saker. Produksjonen er nydelig anretta. Akustisk – eller analogt, er det vel det heter. Rikelig instrumentert – fra harpe til fløyter.

Han ga nylig ut sin selvbiografi. Og for ti år siden kom 60 nye sanger. Men han har heldigvis ikke slutta å skrive sanger. Jeg veit ikke om han liker betegnelsen trubadur. Jo, forresten – jeg er ganske sikker på at han kjenner seg igjen i det uttrykket. En moderne Evert Taube. Det må vel være en stas karakteristikk?

Jan Eggum er ikke visesanger. Til dét er han alt for avansert som musiker og komponist. Gitarkurset til Eggum gjør du ikke ferdig i løpet av ei uke. Men han fikser altså dette kunststykket, å være avansert folkelig.

Jan Eggums trofaste publikum får alt de måtte ønske seg. Og jeg tror jammen han kan nærme seg en yngre generasjon. Hvor fin er ikke «Helt inn»!

Jeg mener å huske at Anne Grete Preus foreleste i låtskriving. Jan Eggum burde ansettes på livstid ved dette universitetet.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Jan Eggum i kjent stil – til 3x20

(06.10.24) Dette er så eggumsk som overhodet mulig. Jeg hadde nær sagt – nå er det på ‘an igjen.


Eggum de Luxe

(21.12.11) Døden er en dårlig deal? Vi får håpe han har mange år igjen. Jan Eggum har reist en bauta over seg sjøl.


Hvorfor, Jan Eggum?

(14.11.06) Via Dagbladet gir Jan Eggum til kjenne et ønske om å gjøre Melodi Grand Prix stuerein. "Sett låten i sentrum igjen." Men hva er vitsen med å hjelpe et sjøldøende kadaver på beina?


Jan Eggum: Deilig

(30.09.99) Du oppdager det ikke med en gang - man hører uvegerlig med andre ører når man hører norsktekstlig musikk – men faktum er at innledninga på Jan Eggums nye plate er som snytt ut av nesa på Phil Collins (noen i plateselskapet tror åpenbart det er Sting, men de er på feil jorde). Altså: Jan Eggum er på pop-bag’en.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.