Jan Eggum i kjent stil – til 3x20

Dette er så eggumsk som overhodet mulig. Jeg hadde nær sagt – nå er det på ‘an igjen.

Av Arild Rønsen // 06.10.24

Likevel er dette et veldig» nedpå»-album. Med få unntak framføres musikken til akkompagnement av ett eller tre instrument, som oftest Eggum + keyboards eller gitar + bass. Less is more.

Jeg har nok hørt Nils Petter Molvær i mer kreative roller, men samhandlinga med vokalisten i «Ønsk meg godt» er forbilledlig. Og som Eggum’en synger! På sine eldre dager, viser han seg i stand til å presse stemmen som en annen Ole Paus!

Gå til «Du skinner helt av deg sjøl» - et av de få øyeblikkene der hele bandet er i sving - og du forstår hva jeg mener.

Lyrisk? Som pop-poet er Jan Eggum i en klasse for seg sjøl. Det funker like fint, enten han tar utgangspunkt i det personlige pronomenet «han», «hon», «de», «eg» eller «vi».

Her er mye personlig melankoli, men i «De eier alt» glefser han mot de superrike – og i dens haleheng. Glefser er forresten feil uttrykk; la oss si han på høflig vis napper i de hvite dukene. Elegantieren Jan Eggum.

Det varsles at det kommer ei note- og gitarakkord-bok som skal «forklare» disse 11 sangene. Det er i så fall helt på sin plass, for her må de som tør å prøve seg øve – og øve og øve. Her vrimler det av maj7, pluss og minus og allskens tellekant-akkorder. Burt Bacharach ville elska denne plata.

Ikke misforstå; disse sangene er ikke «vanskelige» for deg og meg som lytter. Poenget er at Jan Eggum er blant de svært få som evner å gjøre det kompliserte lett tilgjengelig.

Det er en fryd å være observatør til «Observatør».