Endelig - His Purple Highness - 2010/2011

Over 10 år etter musikken ble spilt inn, og over 5 år etter hans død, dukker plutselig et overraskende tidsriktig, spennende og funky album av Prince opp fra hans mystiske hvelv … Bruno Mars må begynne å skjelve i buksa, fordi til og med fra graven leverer ”The Purple Yoda” varene!

Av Petter Aagaard // 30.07.21

Prince følte nok ikke at sommeren 2011 var riktig ”tidspunkt” for dette kvasipolitiske albumet. President Obama var fortsatt i sin første periode som president, og verden hadde ikke klikket helt mentalt ennå. (!) Vår iPhone og iPad (som Prince nevner i tittelsporet) hadde ikke tatt helt kontroll over oss på dette tidspunktet, og Mr. Trump var fortsatt 5 år unna å bli ”The Leader of the Free World”.

Fun Fact: Prince skrev en låt til sitt alter pimp-ego Morris Day med den fengende tittelen ”Donald Trump (Black Version)” på albumet «Pandemonium» i 1990, hvor han så på seg selv som en svart versjon av Donald Trump. (!) Æsj…

Feil tidspunkt er altså en av teoriene for at albumet ikke ble gitt ut sommeren 2011, men ”if I could be so bold” å komme med en mer troverdig teori, så handler det nok mer om musikkdistribusjon, eller mangelen av dette i 2011. Prince hadde nemlig prøvd, helt siden 1997, å finne alternative distribusjonsmetoder for sine eksentriske musikkprosjekter. Jeg kan nevne i fleng: «Crystal Ball», 5-CD-boksen som han i 1997 prøvde å selge via sin webside for 50$, og som han året etter klarte å selge over 250.000 eksemplarer av, noe han ifølge seg selv, tjente mer på enn de 10 millioner eksemplarene av «Purple Rain» han solgte via Warner Brothers. (Dette kan sikkert stemme, ”from a certain point of view”.)

La oss heller ikke glemme hans webside NPG Music Club tidlig på 2000-tallet, hvor han solgte nye låter som mp3-filer (han lagde til og med podcast før det het podcast), og ikke minst hans sleipe/smarte måte å selge albumet «Musicology» på i 2004 som del av konsertbilletten. Så plutselig var Prince #1 på Billboard-listen igjen, ”but not really”. Det fikk uansett ”the powers that be” til å forandre reglene på hvordan et album kan havne på førsteplass.

3 år senere ”ga han bort” albumet «Planet Earth» via avisen The Mail on Sunday i England, og 2 år etter det igjen solgte han trippelalbumet «Lotusflow3r» eksklusivt via butikk-kjeden Target til en latterlig lav pris. I 2010 ga han ut albumet «20Ten» via belgiske, engelske, skotske, tyske og franske aviser og magasiner - til og med det norske magasinet Jazznytt var i forhandlinger med å inkludere albumet i en framtidig utgave! Og det er rundt denne tiden han spilte inn albumet «Welcome 2 America» … Så jeg tenker:

Kanskje han rett og slett gikk tom for kreative distribusjonsmetoder som han kunne tjene penger på? Fordi albumet «20Ten» havnet som massiv ulovlig download i alle de landene den ikke var tilgjenglig i via en avis eller et magasin?

Mest sannsynlig, fordi det tok nemlig over 4 år før Prince ga ut et nytt album igjen, og da overraskende nok via sin gamle erkefiende Warner Brothers. Så etter alt å dømme er nok dette hovedgrunnen til at «Welcome 2 America» ikke ble gitt ut sommeren 2011. Musikkindustrien var under store forandringer, og Prince ville nok lene seg litt tilbake og heller følge med på hva som kom til å skje med denne kompliserte bransjen som allerede var over 10 år på baksiden av sin gullalder. Og når sant skal sies: Hadde albumet «Welcome 2 America» blitt gitt ut sommeren 2011, via en eller annen europeisk avis i begrenset opplag, så hadde så å si ingen fått med seg denne utgivelsen… Ever! Den hadde bare druknet i det obskure på en Spotify-liste uten noe promotion, som dessverre er tilfelle for mange Prince-album de siste 25 årene.

Man kan rett og slett si at det er litt flaks for musikken (og lytterne) at den kommer ut nå, 10 år senere, fordi nå får albumet i alle fall den oppmerksomheten som det fortjener. Plata er nemlig ikke så verst. Den er faktisk ganske så funky!

Funky var også hans «Welcome 2 America Tour», som varte i nesten 2 år mellom 2010 og 2011. Men det som var utrolig merkelig, var at ikke en eneste låt fra «Welcome 2 America» var å finne på settlistene. For å forklare en gang til: Han dro altså ut på en turné i 2010 under navnet på et album som ikke kom ut før 11 år senere… Only Prince can get away with that kinda thing… (!)

Her har du et times opptak fra konserter i Inglewood, 2011:

Han gjorde faktisk det motsatte i 1994 og 1995. Da reiste han rundt på sin ”Gold Tour” (også kjent som «The Ultimate Live Experience»), og spilte nesten alle låtene fra sitt kommende album ”The Gold Experience” - som altså ennå ikke var gitt ut, og som var så godt som fri for hits. Det må ha vært en drøm for blodfansen å høre helt ny musikk, men så klart utrolig frustrerende for ”the casual fan” som trodde de ville få høre klassikere som ”Purple Rain” og ”Kiss” når de kom til konsertarenaen.

Tilbake til «The Welcome 2 America Tour»: Han var nok ganske så schizofren på denne turnéen, men på en god måte, fordi når han for eksempel spilte 3 konserter i rad og rekke på North Sea Jazz Festival i Rotterdam, så spilte han kun obskure coverlåter, albumtracks, B-sides og uutgitt underground-snacks til det musikksultne ”jazz-publikumet”. Men når han en liten måned senere spilte to konserter i Oslo Spektrum, gjorde han bare ”kjedelige hits”, som appellerte til det mer vanlige publikumet. Unødvendig å si - det var mye mer spennende for undertegnede å oppleve han de tre kveldene i Rotterdam, enn de to i Oslo.

Tvert i mot for Prince sitt band - de ser faktisk tilbake på de to Oslo-konsertene i 2011 som sine aller flotteste opplevelser på hele den 2 år lange turneen. Årsaken var helt opplagt at de kom til Oslo bare en uke etter Utøya-tragedien - de skulle egentlig ha de to konsertene 23. og 24. juli - og de har sagt i flere intervjuer at de følte publikummet hadde behov for sjelfull og oppløftende musikk. Etter den første Oslo-konserten, inviterte faktisk Prince hele bandet til sin suite på Grand Hotell for å se videoopptak av hele konserten, der kameraet i all hovedsak hvilte på det takknemlige publikumet. Av den grunn ble the aftershow som opprinnelig var planlagt på Rockefeller dessverre avlyst.

Interesting fact: I frykt for den sårbare tilstanden Oslo var i, ville Prince faktisk avlyse begge konsertene etter terrorangrepet. Han ble imidlertid overtalt av både turnémanager og bandmedlemmer om å fullføre konsertene. Det angret han forhåpentligvis ikke på, selv om konsertene var, som tidligere nevnt, skikkelig midt på treet.

På dette bildet sitter for øvrig undertegnede på en fotoshoot for Aftenposten for å promotere the aftershow på Rockefeller, som aldri ble noe av. Posteren som er holdt opp inneholder refrenget til tittelsporet på albumet som altså ikke kom ut før over 10 år senere … (De hang over alt i Oslo i juli 2011.) Datoen på dette bildet var den 22. Juli 2011, og klokken var 15.23 … To minutter før det smalt 2 kvartaler unna… En høyreekstrem bølge var på vei inn i Europa, men som Prince hinter til flere ganger til på dette albumet, så var den allerede godt forankret på den andre siden av Atlanteren.

Åpningssporet minner om en «Blaxploitation»-film hvor Prince i snakkemodus introduserer oss til sin del av verden, og ja, den høres skremmende lik Parliament-klassikeren ”P.Funk (Wants To Get Funked Up)”. Så lik er den faktisk, at det burde gis roaylties til George Clinton, Bootsy Collins og Bernie Worrell. Låta setter deg altså inn i en 70’s mood, slik at du kanskje tror at hele albumet kommer til å bli slik. Men sånn blir det ikke, fordi Prince aldri klarer å motstå fristelsen til å sprike i alle musikalske retninger. Mer om det senere.

Teksten på tittelsporet handler om tilstanden i USA, og han forutser litt av det vi har i vente - med George Floyd fra hans hjemby Minneapolis som en skremmende tilfeldighet. (Det var jo bare Prince som sa at ”The Revolution” kom til å starte i Minnesota.) Ja, han kunne gjøre en slik George Orwell-twist med å advare oss, men han tenkte nok det var bedre med en ”I told you so”-attitude 6 måneder etter at Capitol Hill ble okkupert. Under en konsert i Nederland i 1998 nevner han til og med at USA må begynne å gjøre seg klar for terror - ”because Osama bin Laden is gettin’ ready to bomb …” Dette skjer mens hans spiller ”Also Sprach Zarathustra”, som han cuer inn med å rope: ”2001”… (!) Freaky …

Det skal sies at han allerede i «Partyup» på albumet «Dirty Mind» (1980) hinter til (hvis du leser mellom linjene) at president Jimmy Carter var en feiging. Året etter, på «Controversy», synger han ”Ronnie, Talk To Russia”, hvor han på en litt klein måte hyller Ronald Reagan for å være en mye tøffere president. Prince har altså alltid vært engasjert i politikk, men ofte godt skjult mellom hans erotiske tekster og ballader. Om han var demokrat eller republikaner? Vel, de lærde strides fortsatt. Han kunne uansett ikke stemme, siden han var medlem av Jehovas Vitner!

Før vi går videre med de neste 11 sangene, må det nevnes at den unge, talentfulle (og kvinnelige) bassisten Tal Wilkenfeld som tidligere har spilt med både Jeff Beck og Herbie Hancock briljerer på hvert spor, sammen med gospeltrommisen Chris Coleman, som tidligere har spilt med artister som Chaka Khan og Patti LaBelle. Musikere plukket fra øverste hylle, der altså.

Prince sin lengstvarende pianist Morris Hayes dukker opp som co-producer på albumet, hvor han har fått det unormale ansvaret med å legge litt ekstra farger på låtene, mens Prince har tatt bort det han syntes ble for mye. Alt dette er veldig positivt for albumet, musikalsk sett. Hvis undertegnede må fremheve noe negativt er det nok de 3 koristene - Shelby J, Elisa Dease og Liv Warfield. De tar alt for mye plass på flesteparten av låtene. De er rett og slett for høye i miksen, og man merker at man savner de klassiske Prince-låtene hvor mannen selv sto for all backup-koring. Men vi kommer heldigvis til å få noe av det også på dette albumet … Stay tuned.

Grooven fortsetter på andresporet ”Running Game (Son Of A Slave Master)”, men den mangler det aller viktigste: Prince. Her lar han nemlig kordamene få alt for mye plass, og det er smått overraskende at han så sent som i 2010, da han spilte inn denne låta, ikke tenkte på at det var hans stemme fansen foretrakk høre. Kanskje han bare var lei av å høre så mye av seg selv på sine album? Men det var i alle fall ikke vi.

”Born 2 Die” er den første oppturen, og på mange måter selve starten på dette albumet, sånn låtmessig. Her er nemlig Prince i skikkelig Curtis Mayfield-modus, og det oser 70-talls vibes. Hans politiske (og kontroversielle) venn Dr. Cornell West er inspirasjonen bak låta ”By Default”. I et intervju i 2009 sa Cornell West nemlig at ”brother Prince is a great artist, but he ain’t no Curtis” … Unødvendig å si, når Prince hørte det, så måtte han altså motbevise det.

”1000 Lights Years From Here” er faktisk en catchy pop-låt Prince tydeligvis var så glad i at han inkluderte den som en ”hemmelig hale” til ”Black Muse” fra albumet ”Hit N Run Phase 2” i 2015. Så hvis du føler at du har hørt den før, så har du faktisk det. Uten tvil ett av høydepunktene, og en slags avlsutning av første akt på albumet, som har røttene dypt inn i soul-sjangeren. Alt dette forandrer seg imidlertid på neste låt.

”Hot Summer” er som min venn Christer Falck så fint sa (vi er noen som har hatt dette albumet en stund): ”Her appellerer han til de hvite.” Dette er nemlig twist-rock med en Status Quo-gitar i bakgrunnen, som må være smertefullt enkelt for bassist Tal Winkelfeld og trommeslager Chris Coleman å spille. Prince ga faktisk denne låten til den lokale radiostasjonen The Current sommeren 2010 før han dro ut på turné, så den har vært i sirkulasjon blant fansen i over 11 år - uten noen form for begeistring.

Er den fengende? Ja, så klart - spesielt i melodilinjene på versene. Men du sitter igjen med et spark i trynet fordi den er så ulik de første fire soul-låtene på albumet. Typisk Prince der, altså - med å gi deg en skikkelig suckerpunch, som du tydeligvis må bruke flere år på analysere. Men slagene avsluttes ikke her:

Neste låt er nemlig en Soul Asylum (!) cover. ”Stand Up And B Strong” viser nok en gang at Prince tar en coverlåt med kristne undertoner og gjør den, om mulig, enda mer religiøs. Han har sannsynligvis hørt denne relativt ukjente låten på lokal radio i Minneapolis, og så blitt inspirert. Nok en gang, alt for mye fokus på koristene, og vi er dessverre ennå ikke helt ut av denne merkelige rocke-avdelingen på albumet.

”Check The Record” er nemlig pop-rock-funk som bare Prince kan lage - men ikke alltid til det bedre. Det føles ufokusert og dear I say it, litt kjedelig, spesielt melodisk. For all del, mye kult bass-snacks og synth-effekter, men den hadde nok holdt seg mer obskur og spennende om den hadde forblitt i hvelvet. Et litt rart fenomen det der, hvor noen Prince-låter lever bedre i undergrunnen enn ute i det offentlige. ”Extra Lovable” er et utrolig godt eksempel på dette. Undergrunnsversjonen fra 1982 spilles på nattklubber over hele verden den dag i dag, mens den offisielle, nyinnspilte versjonen som kom i 2015 fort bleknet bort. Forstå det den som kan, men musikalsk mystikk har tydeligvis sine egne leveregler, og dette må The Prince Estate begynne å forske litt på. Heldigvis er de neste 2 låtene det vi kaller for ”Vintage Prince”:

”Same Page, Different Book” er nemlig høydepunktet på hele albumet. Den er sabla funky, den har varm lekenhet, den er utrolig engasjerende, og ikke minst - han klarer endelig å synge om religion på en kul og folkelig måte. Det virker nesten som om han legger sin Jehovas Vitner-besettelse litt til side for en liten stund, for å appellere til alle. Det setter vi stor pris på. Et freaky blåser-sample legger akkurat nok krydder over hele produksjonen, og du blir glad når refrenget mot slutten bare gjentas i det uendelige. Du vil rett og slett ikke at låten skal slutte!

Dette er ikke bare albumets beste spor, det er en av de beste låtene mannen har gitt ut dette århundret, så langt … Tydeligvis var han også selv fornøyd. Prince streamet faktisk denne låten allerede i 2013 på sin 3rdEyeGirl youtube-kanal.

… og herligheten er ikke over. På ”When She Comes” leverer Prince en heftig soul-ballade som bare Prince kan, med en erotisk tekst som kan minne om det mest vågale han lagde på 80-tallet. Men høydepunktet for undertegnede er det soniske. Her her tar han seg tid til å kore selv, slik at du virkelig får en ”I am home!”-følelse. Det er slik vi vil ha Prince, ikke med tre korister som overdøver ham. Just clean … botique … Prince.

Prince var nok ganske fornøyd med denne silky soul-svisken. Han ga den nemlig også ut, i en litt annen versjon, på albumet ”Hit N Run Phase 2”, bare 5 måneder før han døde.

Albumet tar en litt tøff sving inn i den tredje og siste akten, da ”1010 (Rin Tin Tin)” gir oss bissar funk/rock. Ikke i nærheten like fengende som de foregående låtene. «Yes» sliter virkelig med å finne sin identitet, og er albumets klart svakeste spor. Du har glemt den så fort du har hørt den. Mer vil ikke undertegnede si om denne låten. Men det er heldigvis én låt igjen:

”One Day We Will All Be Free” er kanskje ikke det bombastiske avslutningssporet du forventet deg, da det mer er en lett ”Soul Man”-riffaktig hip-funk-komposisjon. Men den er utrolig fengende. Uten tvil Topp 5 på albumet. Den gir deg en god anelse om at det er flere spennende ”twists and turns” i vente på fremtidige Prince-album.

Mannen er definitivt ikke ferdig med å overraske oss ”from the afterworld”. Snarere tvert imot, han har så vidt begynt.

Hvis jeg skal kommer med en siste teori om hvorfor albumet ikke ble gitt ut i 2011, så er det nok så enkelt som at Prince kanskje ikke følte at albumet var bra nok. Vi får nok aldri vite den egentlige årsaken, men det er veldig bra at The Prince Estate likevel gir det ut.

Sony Music imponerer uansett stort med sin DeLuxe-utgivelse av ”Welcome 2 America”, som inneholder både dobbel vinyl, CD, 32-siders bok, poster, tour-memorabillia + en Blu-Ray av en konsert Prince hadde i forbindelse med ”Welcome 2 America”-turneen 28. april 2011, på en av de 21 (!) konsertene han hadde i Los Angeles det året.

Men det stopper ikke der.

Samme uke som albumet gis ut, kommer chilisaus-selskapet Sterk Saus AS fra Halden ut med den kritikkerroste og lilla (såklart) chilisausen ”Purple Pain”. Her motiverer de folk til en #purplepainchallenge hvor de skal filme seg selv mens de smaker på verdens sterkeste saus, og så legge det ut på sosiale media.

Sideshow Collectibles, som spesialiserer seg på store figurer av høy kvalitet, har nettopp annonsert på San Diego Comic-Con at de vil gi ut en 1/6-skala figur av Prince på sin lilla Honda motorsykkel fra filmen ”Purple Rain”, og dette er nok bare to av mange Prince-relaterte produkter vi kommer til å se i framtiden. Det er nemlig ingen tvil om at Prince sakte, men sikkert vil få en ny type legendestatus. I likhet med Jimi Hendrix og Kurt Cobain, hvis Sony Music og The Prince Estate spiller kortene sine rett.

Sistnevnte har til og med dukket opp på TikTok den siste tiden, for å appellere til den unge generasjonen som aldri fikk oppleve Prince på scenen - i CD-spilleren, eller på MTV for den saks skyld. For det er jo, som vi alle vet, våre barn som trenger å overbevises om ”The Purple Highness”.

Selv om dette albumet appellerer mest til de over 30 år, er det likevel en flott start på hva vi håper blir starten på flere slike uutgitte album fra Prince. Neste gang, gjerne med litt mindre damekoring, og ikke minst, et album hvor absolutt alle låtene er ”bangers”. Denne utgivelsen er så absolutt godkjent, men vi vet at det finnes enda bedre snacks i hvelvet.

Topp 5 låter:

• ”Same Page, Different Book”
• ”When She Comes”
• ”Born 2 Die”
• ”One Day We Will All Be Free”
• ”1000 Lights Years From Here”