Prince: Sign O´The Times
Prince er ikke skvetten, og «Sign O’ TheTimes» vil ei heller gjøre vesentlig for å ødelegge dette bildet av Prince post «Purple Rain»: Den megaselgende egensindighet med mer av alt enn folk flest. Mer av eksperiment Prince’s musikk anno 1987 er det rene vannvidd. Ikke vil han lage produksjoner slik som Michael Jackson. Roger Nelsons dansemusikk er fra sans og samling nedstrippet til skinn og bein – Eva Dahlgren låter mer Hi-Tech enn denne tapp fra det nedsotede Amerika. «Sign O’ theTimes» er Princ så å si solo: Hvem trenger vel hjelp til dette?.
Mer av autentisk musikk: Prince gjør ikke som Nik Kershaw/Howard Jones og de andre moderne lydmakere med null innhold. Prince’s musikk begynner med en bevegelse i hoften. Prince tvinger ut sine instinktive bevegelser inn i et studio: Sanger blir til ved å instrumentere sine naturgitte krefter. Prince leker ikke butikk. Åstedene for låt er i grunnen ikke så viktige. Det er den egenartede grunnrytmen i den lille kroppen som gjør figuren fantastisk. Mer av entartete allehånde: Prince som tyv er velkjent – få andre er utsatt for flere beskyldninger om rapping og simpelt tyveri enn han. Svarte artister fra den samme gryta rundt Minneapolis med omegn skjeller ham ut når de får sjansen. OK, Prince’s musikk er en av de villeste smeltedigler som finnes. Og man kan strengt tatt ikke kaste en mann fordi han har tatt opp i seg en drøss influenser … Prince er en forpakter bedre enn de fleste, så vi burde hylle den lille fyr når han demonstrerer Gospel opptatt i Storbandjazz nedsyltet i R&B utlagt med Soul, Disko og Fri-Funk. Mannen er gal. Av en eller annen grunn har jeg fått det for meg at «The Ballad of Dorothy Parker» er platas ufattelige genistrek. Men jeg kan intet bevise, og singlen «Sign O’ theTimes», den Velvet Undergroundaktige «TheCross» (introene …), lekelandet «Housequake», den åpne «Play in the Sunshine», den 1999-aktige «It», eller … Mer eller mindre: Prince gir ut en dobbel, og kan selvsagt få slengende hist og hytt om at det strengt tatt ikke var fullstendig påkrevd, men hvorfor brumme i pose? Prince er etter hvert blitt selve innbegrepet på hva en pop-stjerne kan få til om han/hun tør! Prince er det nærmeste vi kommer nedslakting av Huey Lewis/Simple Minds/Bryan Adams/John Cougar Meloncamp. Det intenst ubehagelige Amerikanske … Prince elsker sitt studio, sine bevegelser med midjen som omsettes i til dels forrykende låter. Med et lydbilde så fjernt som vi kan komme det store og det forspiste, beviser han at det elektroniske garasjebandet kan leve og ha det bra helt, helt i toppen av Musikkindustrien i verdens mest forsøplede land. Hans minimalistiske – her bare må vi få lov å trekke fram ord alle har sett før – funk er så skarp, så lett å elske, så uvørent pikant med sløret av rufs og ubarbert på kjøpet. Prince utstråler glede: Lykken over å kunne være i stand til å behandle all verdens klisjeer fra alle musikkformer og -farger på en sånn måte at det blir rakett nesten hver gang. Mannen er gal. Han er pervers, og han bruker disse sikkert slitsomme (for omgivelsene) egenskapene til å fortolle det som hadde vært mor-soul i alle andre, mer pyntelige hender. All kjærlighet til Gud. Fuck You. I’ll go for a crack … Omtrent der. Sanseløst!!!
Dette albumet ble anmeldt av «parhester» der to personer anmeldte samme album. Du kan lese Arvid Skanche-Knutsens anmeldelse her (Red anm)
Del på Facebook | Del på Bluesky