Eva Weel Skram: Popmusikk blir vel neppe bedre?

Hun synger ofte om de store tingene. Hvor kommer vi fra? Hvor skal vi? Akkurat nå har du bare en ting å gjøre: Sett de godt til rette, og lytt. For dette er eksepsjonelt fint.


Eva Weel Skram ga oss en liten forsmak da hun ga ut Prøysens «Romjulsdrøm» for noen måneder siden. Hun er en fabelaktig flink tolker – også av egen musikk og egne tekster.

Co-partner Thomas Stenersen er ansvarlig for de fleste komposisjonene, mens Weel Skram sjøl står for mesteparten av poesien (noen ganger i samarbeid med Trygve Skaug). Begge øvelsene utføres til fingerspissene perfekt.

Eivind Buene styrer strykerne og synthene. En perfeksjonist, han også. Hvis vi noen gang kan snakke om en troika som passer hverandre som hånd i hanske, så er det denne gjengen. Jeg lurer rett og slett på om det har gått opp for dem hva de har begått?

Vi snakker om «stor» popmusikk, i minst trippel forstand. Vakre melodier, ettertenksomme tekster, nydelige arrangement – med en vokalist par excellence i front.

Hvis KORK overlever koronaen, og Frp ikke får lagt ned NRK, burde dette materialet snarest stå øverst på orkesterets ønskeliste.

EVA WEEL SKRAM
Sleppe tak
Heartmaker Music/Warner Music


Del på Facebook | Del på Bluesky

Hjerteknuseren Eva Weel Skram

(02.10.24) Ewa Weel Skram stadfester sin posisjon helt i toppen av det «voksne» Pop-Norge.


Da sier vi det sånn, Erlend Ropstad og Ewa Weel Skram

(29.08.24) Eva Weel Skram og Erlend Ropstad har en superhit på gang. Den har fått tittelen «Om du tror på oss». Og det gjør vi.


«Romjulsdrøm» som moderne pop-ballade

(30.10.20) Er det mulig å synge Alf Prøysens «Romjulsdrøm» sånn at det høres ut som en helt ny sang?


Eva & The Heartmaker: Gryende hitmaskin

(11.10.10) (Ås/PULS): Eva & The Heartmaker har solid grep om både radiostasjonene og konsertpublikumet.


Diverse artister: IDOL 2005

(03.05.05) I prinspippet er det et gedigent paradoks at landets kommende popstjerne blir lansert på en billigprodusert karaokeplate bare noen få uker før finalekvelden i Oslo Spektrum. Men i år er det kanskje like greit; ingen av finalistene har det som skal til for å overleve utenfor Idol-fabrikkens tabloide vegger likevel, og vil garantert forsvinne like fort som Kjartan Salvesen gjorde i fjor.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.