De er så gode, The Flaming Lips
Jeg har mista litt oversikten, men dette er kanskje deres 25. album? Bandet ble grunnlagt i Oklahoma i 1983. Utskiftningene i bandet har vært utallige, og har med tida mer og mer blitt gitaristen og vokalisten Wayne Coynes band.
The Flaming Lips har alltid vært indie, men likevel veldig pop. Wayne Coyne synger som en engel, høyt der oppe i falsettregisteret. Han elsker maj7-akkorder i koret, og får derfor bandet ofte til å låte som The Jayhawks. På sitt beste snekrer han korarrangement som nærmer seg The Beatles i «Because». Ofte synger han unisont med seg sjøl, i to oktaver, sånn som David Bowie ofte hadde for vane. Effektfullt.
Dette er utprega flinkis-pop. The Flaming Lips kom ti år for seint til å være «opphavet» til punken; den gang det ble om å gjøre å ikke være veldig flink til å spille – noe som for eksempel i tilfellet Sex Pistols viste seg å være helt feil. De kunne spille. Jeg sier dette bare for å illustrere at dette er sofistikert pop/rock. Fra store orkesterarrangement, helt ned til bare en el-gitar/akustisk gitar, et akustisk piano fulgt av et flügelhorn, en vibrafon eller en enkel spinett.
Hvis du syns dette ble litt i overkant mye «musikkteori», har du sikkert rett. Derfor oppsummerer jeg enkelt: The Flaming Lips er et sabla godt pop-orkester! Hør «Mother Please Don’t Be Sad»!
Del på Facebook | Del på Bluesky