Ellie Goulding er helt suveren
Her kommer nok et ballespark til folk som mener at alt var bedre under krigen – altså på 60-tallet.
10 år etter debuten, er Ellie Golding ute med sitt fjerde album. («Halcyon» kom i 2012, «Delirium» - som inkluderte et samarbeid med Kygo – kom i 2015). Hun er stadig like elegant.
Albumet er delt i to, der volum 1 er den mest eksperimentelle. Vel – eksperimentell, målt mot mainstream-indie-pop’en Goulding vanligvis er eksponent for. Det korrekte er nok å si at hun har følt behov for å utvide sitt repertoar en smule. Utstrakt bruk av strykere, og faktisk en temmelig reinskåren pianoballade. Med Ellie Goulding ved mikrofonen kan imidlertid ingen ting gå galt.
Men hun er så visst ikke aleine om dette, og hun er slett ikke gniten på å gi sine medhjelpere kreditt. På åpningskuttet «Start» krediteres over 70 mennesker som musikere, produsenter eller opphavsmenn/kvinner!
Dette er en flott utvikling. En «solo-artist» har aldri stått aleine, og i dagens popmusikk gjør de det mindre enn noen gang.
Dette er likevel et album som selvfølgelig ikke hadde blitt noe av, om det ikke var for Ellie Goulding sjøl. Hun synger nydelig og sensuelt, og deltar som låtskriver i alle sangene. Super-pop.
Del på Facebook | Del på Bluesky