Karin Park: Mørkets dronning
«Church of Imagination» er et steg dypere ned i materien. Så brutal og vakker har Karin Park aldri før vært på plate. Her forenes kunst og musikk på eksemplarisk vis.
Karin Park har sine røtter fra det svenske tettstedet Djura. Hennes interesse for sang kom svært tidlig. I bygdas kirke opptrådte hun i en alder av bare tre år. I voksen alder studerte hun musikk ved konservatoriet i Stockholm. Debutalbumet «Superworldunkown» (2003) høstet gode kritikker. Platen ble for øvrig innspilt i Norge. Senere bosatte hun seg i Haugesund og ble på samme tid gift med Kjetil Nernes, frontfiguren i støyrockerne Årabrot.
For noen år siden kjøpte ekteparet Djura kirke. Inne i kirken har de bygd sitt eget studio. I de samme omgivelsene hun for første gang sang for et publikum, skulle hun nå spille inn sitt sjette album. Men ta det med ro - resultatet skulle bli alt annet enn kristen-pop.
Platen åpner med The Cure-låta «A Forest». I hennes tapning har Park dempet belysningen og senket farten. Resultatet er en dyster versjon av den snart 40 år gamle originalen. Fiolinspillet skulle en tro var hentet fra en gotisk skrekkfilm. Og sangstemmen til Park er til å få gåsehud av. Hun er både skremmende og vakker på samme tid.
På «Shape of a Child» låter hun som en kvinnelig Bryan Ferry. Hennes smått vibrerende stemme får etter sigende med seg et gospelkor. Platens fjerde spor børster støvet av den gode, gamle mellotronen. I dette tilfellet («Dangerous Caress») høres den ut som en nedstemt cello.
Hun når himmelske høyder i «Give». Men det skal godt gjøres å finne svakheter i løpet av albumet. På ingen måte vondt ment, men «Magix» fungerer som et slags pusterom omtrent halvveis i platen. Men for all del; den er utsøkt i sin enkelhet.
Nærmere samtidsmusikk enn «A Thousand Minds» har hun sjelden vært. Det er noe forlokkende med stemmen hennes. Lytterne blir regelrett sittende og måpe foran stereoanlegget.
Selv det korteste kuttet, «Let the Fun Begin», er ikke det spor overflødig. På under ett minutt overbeviser hun oss om hvor lekende lett hun kan låte som Aretha Franklin.
Orgelet i sistesporet «Sharp Edge» greier nesten å forårsake et jordskjelv. Med bulder og brak avslutter hun dette episke verket med stil. En musikkopplevelse vi sent vil glemme.
«Church of Imagination» føyer seg uanstrengt i rekken av årets beste album. (Husk at vi er i mars, Kristiansen! –Red.) Det gir oss håp og lover godt for det kommende tiåret og musikkens fremtid. Kanskje vi er i ferd med å bevege oss inn i en ny gullalder?
KARIN PARK
Church of Imagination
Djura Missionshus
Del på Facebook | Del på Bluesky