Karin Park: Fill It Up

Syngedama Karin Park er svensk som noen, men nå bosatt i Norge, nærmere bestemt Bergen. Denne singelen har du neppe unngått å høre på Petre de seneste ukene.


by:Larm-aktuelle Karin Park blir regnet som et av de heteste navnene under den nært forestående festivalen i Trondheim. "Fill It Up" har hatt mye rotasjon på Petre den siste tida, og det er jo en ganske søt låt dette her, da. Jenta synger med en fløyelsmyk stemme som treffer akkurat der den skal, og det er tydelig at produsentene har prøvd å lage et så internasjonalt og radiovennlig lydbilde som mulig. Og jeg syntes de har lykkes bra i dette tilfellet. Dette er popmusikk slik det skal låte - melodiøst og behagelig, og veldig snilt. Kanskje litt for snilt, vil noen hevde (meg selv inkludert), men det å bedømme en artist på bakgrunn av en enkelt låt, er jo selvfølgelig en håpløs oppgave.

La oss konkludere med at jenta har kommet opp med èn ganske okej poplåt, så avventer vi med å avsi den endelige dommen. Men lovende er vel ikke et gærent ord å bruke.

Karin Park spiller altså på by:Larm, og tidspunktet er fredag 14. februar kl 00.30.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Bildespesial: Karin Park på Blå

(07.12.22) Karin Park tar oss fra lavmælt elektronika, til rave, til kirkemusikk - på 40 minutter!


Karin Park: Storslått og hjemmekoselig

(21.03.20) Direktesendte konserter via nettet er i vinden for tiden. Flere og flere henger seg på den nye trenden, og fredag kveld var det Karin Park sin tur.


Karin Park: Mørkets dronning

(19.03.20) «Church of Imagination» er et steg dypere ned i materien. Så brutal og vakker har Karin Park aldri før vært på plate. Her forenes kunst og musikk på eksemplarisk vis.


Øya 2009: Hitmaskinen Röyksopp

(16.08.09) (Oslo/PULS): I løpet av tre album har Röyksopp laget nok enkeltlåter til å lage utendørsfest uansett vær. Øyafestivalens siste dag ble våt, men ingen tenkte på det da Röyksopp sto på scenen.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.