Vi hører med hjernen, ikke med ørene

… sier Are Brean og Geir Olve Skeie, begge nevrologer, musikologer og utøvende musikere. De står bak utgivelsen av boken «Musikk og hjernen» - en reise gjennom et allsidig og fascinerende musikalsk landskap.

Av Kåre Grøttum // 08.02.20

Etter å ha gitt oss en historisk oversikt, fortsetter boken med betraktninger rundt lyd og bevegelse og bruker en gitarstreng som eksempel. Etter forklaringen om overtoner, viser de at forskjellen i lyd på en pianostreng og en gitarstreng oppfattes ulikt blant annet på grunn av resonanskassens størrelse og andre karakteristika som gjør at vi kan skille mellom instrumenter.

Det stilles deretter et noe vrient og kanskje umulig spørsmål:

Hva er en melodi, og hvem skal avgjøre om den er god eller dårlig? En god formel er (heldigvis) ennå ikke funnet, selv om likheter ofte finnes i poplåter. Men vil du skrive en hit, har pianisten og vitenskapsjournalisten Robert Jourdain gitt deg oppskriften her:

1. Nesten alle notene i melodien bør tilhøre 7-toneskalaen melodien går i, og er man inne i de 5 resterende kromatiske tonene, bør de være i posisjoner som ikke underminerer hovedharmoniseringen.

2. De fleste notene som følger hverandre, er note like over eller under den forrige. Få hopp, store hopp er sjeldne.

3. Samme note må ikke gjentas for ofte, fører til monotoni.

4. Rytmisk aksentuering bør forsterke melodikonturen.

5. En melodi skal kun nå sin høyeste og laveste tone på ett tidspunkt i melodien, og den høyeste tonen bør ikke være en som søker oppover (eks. 7 tone )

6. Tonesprangene må alltid lande på en av de 7 hovedtonene, ikke på en kromatisk. Og melodien må heller ikke hoppe fra en kromatisk tone, da dissonansen i kromatikken vil skape en spenning som trenger avspenning – ikke økt spenning som skapes ved et hopp.

Reglene hjelper dessverre ikke så mye hvis du vil skrive en god melodi som samtidig blir en hit. Og på spørsmål om god eller dårlig vil meningene få så store svingninger – alder, kjønn, omgivelser, yrke, miljø, land, musikk-kunnskap osv. - at svarene vil savne enhver form for objektiv holdbarhet.

I kapittelet om rytme skulle jeg ha ønsket en nærmere beskrivelse av, og en klarere redegjørelse på rytmisk minimalisme - gjerne et dypere dykk inn i balkanmusikken slik musiker Stian Carstensen opplever og spiller den. For en vanlig musikant blir spill og tenkning et problem både når det spilles og improviseres over taktartene 11/8- eller10/4-deler. Her må hjernen nødvendigvis møte uforutsigbarhet og vanskeligheter den må finne nye løsninger på.

Forfatterne har likevel tanker om rytmiske bevegelser og systemer, og kaller det å gå i takt, og å synkronisere bevegelser, «fellesskapsrytme» - en unik menneskelig egenskap.

BROCAS område på venstre side av hjernen er vanligvis forbundet med språk og tale. Studier har vist at musikere i større grad enn andre bruker venstre hjernehalvdel når de lytter til musikk. De opplever og har begreper for rytme, melodi og harmoniske forløp, og bruker derfor oftere sin venstre halvdel.

Et interessant kapittel handler om improvisasjon, en del av musikkens mangfoldighet som er forsøkt forklart og utført på mange bisarre måter, kommentert av Wayne Shorter og uttalt av Chick Corea: «I have never heard or read one explanation that covers the subject.»

De nevromusiske forfatterne åpner med noen tilbakeblikk, og stopper et øyeblikk ved nevropsykologen Jeff Pressings improvisasjonsteori.

«Improvisasjon er en høyspesialisert musikalsk kunnskap som først og fremst oppøves gjennom omfattende trening. Som fenomen er den så kompleks at et premiss for å kunne mestre den godt, er å ha øvd så mye at deler av prosessen kan automatiseres.»

Hjernen vår er skapt for å endre seg. Den endrer seg hele livet. Alt vi lærer fører til endringer, hjernen er aldri helt den samme når man legger seg om kvelden som når man sto opp samme morgen. Og det at hjernen er programmert til å endre seg som svar på omgivelsene – kalles nevroplastisitet.

Den aller høyeste hjerneaktiviteten som er målt hos mennesker, er av

pianister som spiller etter noter!

Vi får så en lang og slett ikke helt enkel forklaring på alt som skjer under denne prosessen, og glem ikke speilnevronsystemene som sørger for en analyse av de andre i et samspill – intensjoner, uventete akkorder og emosjoner.

Boken gir oss svar på mange diskutable sider ved musikk - utøvelse, øving, talent, musikkproduksjon, lytting, timing, samspill, musikkhukommelse, instrumentvalg - og en god del mer som vi sjelden tenker over.

De siste kapitlene omhandler musikk som medisin, fysiske og psykiske tilstander hvor effekten av musikk viser seg virksom på mange måter. Vi skal nevne den delen som omfatter degenerative hjernesykdommer, og spesielt den kroniske lidelsen Parkinson.

Det er mulig i dag å bremse utviklingen ved hjelp av medisiner, og det radikale inngrepet dyp hjernestimulering. Mange med Parkinson har funnet at musikk og sang kan lindre symptomene. Noen marsjerer avgårde mens de synger en marsj, og noen danser etter å ha reist seg fra en rullestol, en annen med store bevegelsesvansker syklet rundt i åttetall mens musikken varte.

Og effekten av musikken kan vare ganske lenge.

Demens. Det fins holdepunkter for at musikk kan ha positiv innvirkning både på Demens og Alzheimer, og det er ingen tvil om at vi trenger mer og bedre forskning på bruk av musikk og musikkterapi.

Boken bør være interessant for leger, hjelpepersonell og sikkert også for forskere, men like aktuell for pårørende og musikere som spiller på pleie- og i private hjem.

Den er stort sett lettlest. Forfatterne holder seg unna fagtermer uten forklaringer, og bringer oss inn i deler av musikkens mangfoldige verden.

ARE BREAN og GEIR OLVE SKEIE
Musikk og hjernen
CappelenDamm