Er Beethoven relevant, i stadig nye innspillinger?
Hvor nødvendig er det å spille inn 250 år gamle sanger en gang til. Og enda en gang?
Redaktøren sendte mail til sin korrespondent som befinner seg sør i Frankrike – Kåre Grøttum. Og fikk et svar som var litt «flertydig». Med korrespondentens besyv, har redaktøren «pynta litt» på den oversendte teksten.
Det handler om ny-innspillinger av musikk Ludvig van Beethoven (1770-1827) noterte for 200 år siden. Hva er vitsen med å samle et stort orkester, og en fiolinsolist – for å spille dette inn på plate, nok en gang? Jeg spør, fordi en ny-innspilling av en trippelkonsert og sjuende symfoni signert Ludvig van Beethoven dukker opp i min strømmetjeneste. Jeg undrer meg også over det faktum at noen virkelig blir stjerner på den klassisk-musikalske himmelen, gjennom å spille coverlåter. Hva gjør Anne-Sophie Mutter til den stjerna hun er?
Under tittelen «VARIASJONER OVER NOEN TANKER», skriver korrespondenten blant annet (og omtrent sånn):
«Noen få store kunstnere innen musikk har verdenskjente navn, men i tillegg en slags magisk aura rundt seg som formidler en smule trolldom til folk de opptrer for. Blant dem finner vi b.a. Arthur Rubinstein, Martha Agerich og Anna-Sophie Mutter. De er selvsagt store kunstnere, men det er noe mer … som hårfasonger og ultra korte kjoler ikke klarer å erstatte.
Mutter har spilt over hele verden i vel 40 år, driver utstrakt hjelp og veldedighet, har et enormt og fargerikt repertoar (fra klassikerne til John Williams og nye, unge talenter), hun ser flott ut og har altså et karisma som treffer deg midt i hjertet uansett hvem du er og hvor du befinner deg.
På den siste innspillingen har hun Yo-Yo Ma og Daniel Bareboim (cello og piano) som kolleger, og det er vel nesten unødvendig å høre resultatet - for ikke å tro at det ble fullkomment!
Jeg har også undret meg over hvorfor de samme verkene av de samme komponistene kommer igjen og igjen på enhver konsert, men det kalles personlige tolkninger og selv om notene ikke forandres, er tempo, instrumentgruppe-balanse, pauser, solisttydelighet m.m. komponenter som i større eller mindre grad kan røpe hvem som dirigerer.
Et ikke helt godt eksempel er «Body and Soul» som spilles omtrent hver dag – ja visst, det improviseres over akkordene (som også kan forandres), men grunnlaget er selve melodien, selv om den skulle ende som vals!»
Dermed tenker redaktøren – «fikk jeg noen svar»? Vel – kanskje, og kanskje ikke. (Jeg veit at dette «ja, og nei» er et moteuttrykk man bør unngå.) Men han spiller «Triple Concerto» en gang til, og enda en gang, og enda en gang …
Konklusjonen er at Ludvig var ubeskrivelig god, og at det ikke gjør noe om noen spiller ham inn påny – som Status Quo ville sagt det: Again, and again, and again.
Betyr dette at noen bør framføre «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» og «Abbey Road» om 200 år? Se, det er et helt annet spørsmål.
Del på Facebook | Del på Bluesky