Stil og stilskapere – en illusjon? Fra Johann Sebastian Bach til Miles Davis
Vi snakker om stil i mange sammenhenger, men i kunst er den tett knyttet til egenskaper ved en kunstner. Og et kunstverk.
Stil og stilskapere – en illusjon? Fra Bach til Miles Davis
Vi snakker om stil i mange sammenhenger, men i kunst er den tett knyttet til egenskaper ved en kunstner. Og et kunstverk.
La oss gå noen århundre tilbake, til barokken og til komponisten over alle komponister (min mening). Johan Sebastian Bach.
En stilskaper av grenseløst format og betydning!
Han skrev sine verker uten tanke på at i uoversiktlig framtid skulle forelesninger i tradisjonell harmonilære dreie seg om «bachstilen» og de reglene den omfatter.
Problemet oppstod imidlertid da Bach ikke var oppmerksom på disse reglene, og fant det for godt å bryte noen av dem. Noe som førte til at musikkologene måtte innføre «regelbruddene» som «bachkvinter» og lignende.
Hvorom allting er, bachstilen lever i beste velgående - og han var selvsagt en genuin stilskaper.
Vi forlater Bach og ser oss rundt etter flere som kan inneha denne gjeve betegnelsen.
I den klassiske musikkperioden var det vel ingen stilskapere. Derimot kan man kalle perioden stilskapende. De store komponistene fra klassisismen fulgte stort sett former, skalaer og akkordforløp som hørte tiden til, selv om verkene var av overveldende kvalitet. Men jeg finner ingen direkte nyskapninger fra denne perioden.
Hva som skjedde i overgangen til den romantiske æra, er et mangfold av nye ideer, muligens inspirert av senrenessansen. Dristighet, mot og forsøk førte til større interesse for mindre formater, andre og flere akkorder og akkordsammensetninger, større tekniske ferdigheter, og beundring av virtuositet.
Fra det allmene til det enkelte, mennesket var i sentrum. Estetikk og egosentrikk tok over, avkall på fastlagte former og regler ble nødvendig, diktere boltret seg i sentimentalitet, kjærlighet og føleri og musikken fulgte ofte dikterne som var glade for musikk til sine verk.
Veien lå åpen for nye dristige forsøk, og vi fikk stiler og stilskapere som sjelden så seg for langt tilbake. Noen av de mest kjente er Schumann, Shubert, Liszt og Chopin.
Chopin var vel komponisten som kom lengst både melodisk, harmonisk og pedagogisk - han ble en pianistisk stilskaper. Konserter i mindre formater var åpne for menigmann. Opera, teater og ren underholdningsmusikk fornyet seg sammen med religiøse verk, så man kan vel si at ekkoet fra romantikken eksisterer fremdeles.
Wagner sies å toppe listen av stilskapere i høyromatikken. Og igjen kom det nye muligheter i impresjonismen, med stilskapere som Debussy og Ravel - og vi er nå på vei inn i begynnelsen til vår tids musikk og stilskapere.
«Litt» før og etter år 1900 skjer det så mye at oversikten er relativt vanskelig tilgjengelig. Impresjonismen fortsetter, serialisme, atonalitet, punktualisme, nyklassisisme, mikrotonalitet, minimalisme og tolvtonemusikk med stilskaperen Arnold Schønberg og hans samtidige Alban Berg og Anton Webern – og vi glemmer ikke Fartein Valen.
Strawinski skriver sine tre fantastiske balletter, vi får besøk av kunstnere som økser et piano i småbiter, elektronikken er i full gang, kunstverket er ikke scenen, men måles etter publikums reaksjoner på 1-times stumt piano.
Samtidig skrives det flotte symfonier og pianokonserter, vi får musikk-konkurranser av mange slag, visekunsten er kreativ og høyst levende, men stilskaperne … Hvor er de? Og klarer noen virkelig å skille mellom rockens forskjellige stilarter?
Vi søker tilflukt i jazzens mangfold av stiler og stilskapere. Det er vel vanskelig ikke å gi heder og ære til stilskaper Louis Armstrong!
Hans spillestil og improvisasjoner ga næring til tusener av musikere verden over. Han tilhørte den musikkformen som av mange blir kalt gladjazz, en aldeles håpløs betegnelse!
Musikken tilhørte en stil hvor fellesimprovisajon var det vanlige, helt til Armstrong introduserte soloformen.
Små overgangsfenomener førte til swingepoken der Benny Goodman, Teddy Wilson og Gene Krupa var forgrunnsfigurer. Dette blir i dag kalt swingstilformen, men noen musikere mente dette ble for trivielt i lengden og det var dags for en ny jazzmusikkstil med stilskaperne Dizzy Gillespie, Charlie Parker og Bud Powel. Bebop var oppfunnet.
Musikkstilen utmerket seg med en teknisk og harmonisk vanskelighetsgrad som utelukket ordinære musikanter, også på grunn av tempohastighet og nye og uvante akkorder.
Vi kommer selvsagt ingen vei uten å ha nevnt Miles Davis og hans musiske avtrykk på forskjellige typer innen jazzmusikken. Hans uttrykksfullhet, hans skiftninger av innspilt musikk, hans valg av medmusikere og arrangører har vært av grenseløs betydning - langt utenfor det jazzmusikalske området.
Musikere: John Coltrane, Wayne Shorter, Herbie Hancock - og ikke minst Bill Evans, en stilskaper av enorm betydning for musikere verden over.
Jazzmusikk i dag er preget av stadige nye elektroniske virkemidler, men den rommer også standardlåter, riktig nok ofte i nye forkledninger.
I Norge er vel Jan Garbarek den mest kjente stilskaperen, men på veien framover dukker flere opp - det er det eneste jeg er helt sikker på i et konglomerat av toner!
Jeg burde ha nevnt folkemusikken, hvor kanskje Myllarguten står som stilskaper. Det er skrevet doktorgrader om stil og stilutviklinger. Folkemusikken fortjener en stilhistorie som bør skrives av en kunnskapsrik – ja, kanskje en folkemusiker. Med godt grep i fela!
Del på Facebook | Del på Bluesky
Er Beethoven relevant, i stadig nye innspillinger?
(07.04.20) Hvor nødvendig er det å spille inn 250 år gamle sanger en gang til. Og enda en gang?