Musikken og hjernen – de levende ting?
Musicophilia: Hvilket ord! Kan det komme fra biophelia, våre følelser for levende ting? Kanskje Musicophilia er en slags form av biophelia? Siden musikk ofte føles som en levende ting? Uansett hva som blir sagt og ment, er musikk et sentralt og viktig aspekt i alle kulturer.
Oliver Sacks - forfatteren av boken «Musicophelia», psykiater, nevrolog og pianist - har skrevet flere bøker om uvanlige ting, og viser seg i denne boken som en kunnskapsrik, humoristisk, men fremfor alt en medfølende og empatisk lege og person.
Han skriver først og fremst om pasienter han har truffet og behandlet, men fortellingene er fulle av merkverdigheter - symptomer man skulle tro ikke eksisterte og dagligdagse situasjoner vi vil kjenne oss igjen i, men som vi har gitt opp å finne årsakene til.
Vi møter mannen som var totalt uinteressert i musikk, ganske umusikalsk og levde sitt musikkfattige liv i verbalitetens verden. Men en dag han ringte sin mor på grunn av en lokal storm, ble han truffet av et lyn. Hva som da skjedde blir en historie så forunderlig at jeg tror den må leses med hans egne ord!
John Keats sier: «Melodier vi hører kan være søte, men de uhørte er bedre.» Beethoven er det mest kjente eksempel på dette; han komponerte flere av sine hovedverk etter total døvhet.
Jeg er vel en av mange som har våknet opp en morgen med en melodi, eller konturene av en melodi i hodet, og en sjelden gang har klart å skrive noe ned. Hjernen er iflg. Sacks full av musikk, toner, rytmer, akkorder – og noe av alt dette kan manifesteres i søvn og dukke opp senere. Men han sier også at man hittil ikke har funnet et musikksenter i hjernen.
AMUSI(a)- «musikkdøvhet». Che Guevara var viden kjent for sin rytme- og tonedøvhet, han danset gjerne en mambo
mens orkesteret spilte en tango.
Sacks, som så mange av oss, har ingen problemer med musikk i en diatonisk skala, men blir usikker i tolvtone-skalaen. Total amusi gjør at toner ikke oppfattes som toner, og at musikk ikke gjenkjennes som musikk. Melodier mister sine musikalske kvaliteter, og en person fortalte at han hørte lyder likt en skrensende bil når han hørte musikk.
ABSOLUTT GEHØR er et kapittel som diskuterer fordeler og ulemper. Det er mange sjarmerende eksempler på absolutt gehør. En musikkprofessor ved Oxford bemerket ved femårsalderen at faren pusset nesen i G-dur, at vinden blåste i D, og at stueklokken slo i h-moll.
Absolutt gehør kan imidlertid være en belastning, en kjent pianist skulle spille «Måneskinnssonaten» (1.sats), og fikk store problemer med å spille i én toneart og å høre i en annen - da pianoet ikke var stemt slik han var vant til.
Noen studier viser at 50 prosent av barn født blinde eller mistet synet som små har absolutt gehør. Sacks ser også på den motsatte siden av saken, nemlig nedsatt eller feil med hørselen, og refererer til en av sine pasienter som plutselig oppdaget at pianotoner i høyt diskantleie var vanskelig å tonehøyde-bestemme.
Han skrev etter hvert alt i midtpartiet, og overførte tonene til den delen hvor de skulle spilles. Høye fløytetoner virket ustemte, og musikerne ble overrasket og nervøse etter stadig å beskyldes for ikke å spille rent. De mange teorier og spekulasjoner rundt hørsel og cochlear amusi er mange og ikke lett forståelige, så jeg lar leseren streve litt med problemene. Mange har sikkert nådd en alder da hørselen ikke lenger er som en 20-åring (allerede som 40-åring kan vanskene begynne).
2000 OPERAS - slik begynner kapittelet om de musiske savantene. En pasient, Martin - som av en tidlig sykdom mistet sitt intellekt, skolearbeid og personlighet - utviklet helt spesielle talenter innen musikk. Det blir sagt at noen har fotografisk hukommelse, Martin hadde en fonografisk. Han fortalte Sacks at han kunne over 2000 operas, alle Bachs kantater og oratorier. Etter omfattende prøver viste det seg at han hadde rett, han kjente alle instrumentene og hva hver stemme sang.
Tilværelsen som savant er en livsform, en personlighetsorganisering - selv om den kanskje bare er bygget på én eneste dyktighet.
Boken er ellers en studie i nevrologiske sykdommer og plager, Oliver Sachs synes å oppnå resultater gjennom måten han opptrer og spør på. Han har selvsagt kontakter i mange land, kolleger som holder ham underrettet, og mennesker som leser hans bøker og som gjerne vil bli pasienter.
Boken er ikke lest på en ettermiddag, den må plukkes fram når man er nysgjerrig - ikke minst på hva som ikke står der.
OLIVER SACKS
«Musicophilia – Tales of Music and the Brain»
Knopf
Del på Facebook | Del på Bluesky