Ministry: HOPIUMFORTHEMASSES

Al Jourgenson er ingen ungkælv lenger. Siste er at han lover ei siste skive, med legendariske Paul Barker. Dersom det skjer, blir det vel etter at han har fylt seksogseksti. Jeg mistenker at Wenche Myhre ikke hadde noen som han i tankene da hun sang om akkurat det.

Av Siri Bjoner // 05.03.24

Så skal man være ærlig, tross alt, og si at jeg har kanskje ikke vært like fan av alt de har gitt ut. Med konserten på Vulkan Arena i 2019 kom det nytt håp. Så dukker skiver som "AmeriKKKant" (2018) og "Moral Hygiene" (2021) opp og gjenoppliver den gamle kjærligheten. Nok til at jeg dro på en slags pilegrimsferd til midtvesten fordi Ministry på The Riviera Theatre i Chicago faktisk var en bucketlistgreie, viste det seg.

Men det er en tid for alt. Vi har ventet lenge på «HOPIUMFORTHEMASSES» og singlene som har blitt sluppet på veien har ikke akkurat imponert.

«Goddamn White Trash» kom i august. Førsteinntrykket var at dette var døllt. Eller, kanskje ikke døllt, men dette har de gjort bedre før.

«Just Stop Oil» kom i november og minner overraskende om Ministry anno «Twitch» (1986). «I Am Fighting For My Future» er helt som forventet.

"B.D.E." ble sluppet i januar. Den er i god gammel Ministry stil. Anti-abort - som er perfekt siden Alabama nå har vedtatt at egg skal regnes som fullverdige liv (husk det neste gang du spiser stekt egg, egentlig er det grilla kylling).

Horny little boys // full of hormones and hate // waging war on women cause they can’t get a date

Rapportene fra andre sida av Atlanteren er ikke bra. «Dette er elendig, totalt ubrukelig, ligg unna» ... men hallo, det er Ministry!!!

Al har ikke blitt mildere med årene. Det er styrken ved denne skiva. Noen (mange/de aller fleste av oss) mener at Al bare gir ut bra skiver når det er republikanere ved makta, sånn sett kommer denne litt tidlig – men det passer bra i forhold til den generelle politiske galskapen som råder i USA (samt at «alle» forventer at Trump blir president igjen).

En annen fordel ved denne skiva er at Al har mange gode venner, blant dem er Jello Biafra som aldri sier nei til Al, og bidrar på «Aryan Embarassment» i tillegg til Eugene Hutz (Gogol Bordello) som bidrar på «Cult Of Suffering» (og jeg gleder meg som alltid til å se dem live i sommer).

We will return the borders of // Crimea and the east of the country // We will return the borders // Glory to Ukraine! // Free of suffering

Dog: Jeg skulle veldig gjerne hatt råd og mulighet til å dra til junaiten og se dem live med Gary Numan og Front Line Assembly. Rapporter fra der borte tilsier at det er like «fett som faen» som «The Industrial Strength Tour».

Er dette ei god Ministry-skive? Nja. Jeg synes vel den er litt middels i forhold til tidligere höjdare, men den er absolutt ikke dårlig. Som skive funker den overraskende bra, til tross for låtene som ble sluppet tidligere. Det er en helhet over skiva.

Albumet avsluttes med «Ricky’s Hand» (Fad Gadget, 1980) som er litt småpassende. Det er ingen hemmelighet at Al haaaaaaaaaaaaaater «With Sympathy» (1983), eller kanskje han bare later som, der eventyret begynte for min del. Da jeg var i Chicago i forbindelse med sleppet av «Prescripture» var det faktisk en fan som betalte $1000 til det veldedige fondet til Chicago Blackhawks for å få sin utgave av «With Sympathy» signert. De siste par årene har Al gått tilbake til røttene og spilt moderniserte versjoner av WS-låter. I hvert fall prøvd. Det har ikke nødvendigvis vært gode opplevelser, verken for band eller tilskuere.

Toxic little man with the toxic little plan // Fuck ’em all, kill ’em all, both if you can // There’s no relief in site // From the crazy far right // They’ll never get to fuck // So they just kill out of spite

Jeg håper jeg er blitt like mild som Al Jourgenson når jeg blir seksogseksti. Unnskyld, femogseksti.