Finsk-norsk superjazz

Mange spør seg om ”the nordic sound” virkelig eksisterer?


Eller om uttrykket kanskje bare er noe plateselskapseier Manfred Eicher har funnet på i markedsføringsøyemed? Lån et halvt øre til Iro Haarla Quintet, og svaret gir seg sjøl: Yes, indeed! It exists!

Pianisten Iro Haarla skriver all musikken, hvilket i seg sjøl sier sitt om ei dame som ikke går av veien for å gi seg i kast med utfordringer andre ville gitt det meste for å slippe. Jeg mener; mangeårig samarbeidspartner Uffe Krokfors (bass), samt oppleste og vedtatte mestere som Mathias Eick (trompet), Trygve Seim (saksofoner) og Jon Christensen (trommer) – vel, du bør helst ikke være nervevrak idet du presenterer nye låter for denne gjengen.

Bandet hennes griper da også Haarlas materiale begjærlig, med begge hender. Det innebærer ikke at de lager ”mye” lyd. Det er mye viktigere at de lager helt riktig lyd! Helt og holdent akustisk, som Jon Christensens trommesett. (Jeg trur det går en måned eller to før vi får se ham på scenen med pedaler, strømførende kabler og ”electronics” i venstrehånda!)

Haarla skriver nydelige melodilinjer for Seim og Eick, og det er egentlig bare å lene seg godt tilbake – og nyte. Dette er bare så velorganisert. Så lekkert tilberedt. Så til fingerspissene moderne jazz.

Fantastisk.

IRO HAARLA QUINTET

Vespers
ECM


Del på Facebook | Del på Bluesky

Buicken må holdes på veien!

(28.04.22) Det ryktes det at Buicken nå rygges inn i garasjen for godt. Det må ikke skje.


Mathias Eick & Eyolf Dale: En vakker seanse

(19.03.20) Internettkonsertene går sin seiersgang. Torsdag kveld var det sending fra Sentralen, med duoen Mathias Eick (trompet) og Eyolf Dale (piano) på scenen.


All that jazz

(08.04.18) Det har aldri vært lagd så mye god musikk som i vår tid. Dette gjelder i aller høyeste grad jazzmusikken.


Mathias Eick i det amerikanske innlandet

(16.06.15) Mathias Eick befester sin rolle som Jazz-Norges viktigste lyriker.


Fra Bodø til St. Peter, og helt til Marokko

(10.05.12) (Maijazz - Stavanger): Melodisk ynde fra det kalde nord. Brass Band-jazz - og arabisk pop/rock. Maijazz byr på så mangt.


Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.