Fra Bodø til St. Peter, og helt til Marokko
(Maijazz - Stavanger): Melodisk ynde fra det kalde nord. Brass Band-jazz - og arabisk pop/rock. Maijazz byr på så mangt.
Konferansieren forsnakka seg, og introduserte Marilyn Monroe … Men tok seg pent inn. Det var selvfølgelig danske Marilyn Mazur som skulle på scenen, sammen med et stjernelag leda av pianisten Jan Gunnar Hoff. På trompet: Arve Henriksen. På bass: Anders Jormin.
Det er klart for andre gangs framføring av bestillingsverket Hoff komponerte for Bodø Jazz Open i januar i år. «Living» er tatt opp i sin helhet ved begge anledninger, og det er bare å glede seg – for dette er et praktverk. Til høsten kommer plata.
Det åpner med et enkelt pianoriff. Etter hvert faller bassen inn, så noen forsiktige cymbalslag, før Arve Henriksen faller inn med sin karakteristiske trompettone – ofte er den så full av luft at det er nettopp det vi hører: Luft. Utover i konserten spiller han imidlertid oppsiktsvekkende mye helt «vanlig» trompet, og han briljerer. Ikke bare som trompeter, men også som vokalist. Arve Henriksen kunne når som helst vært deltaker i et hvilket som helst «The Voice» eller «Idol» for voksne, og feid gulvet.
Anders Jormin er en musiker som kjæler med sitt instrument. Når han bruker buen, kan han få bassen til å låte som fløyte! Musikken snegler seg fram, sakte som ei stilleflytende elv – og har ikke Hoff knabba en ørliten bit av 50-tallssviska «Where or When»? Usedvanlig vakkert er det, slik at publikum ikke får summa seg til å applaudere før bandet har holdt det gående i en stiv halvtime.
Marilyn Mazur? For et elskelig vesen hun er – både som hun tér seg, og som hun musiserer. Hun er rytmen. Store deler av verket, spesielt uptempo partiene, er notert i 4-2-4-2. To spillere for mye på banen? Ja, en offensiv oppstilling. Taktikken veies opp ved at Jormin holder seg i tung 6/8 takt. Her er det plass til hele Barcelonas sentrallinje, og pasningene leveres med silkemyk presisjon.
«Living» er et utprega melodisk verk. Jeg kommer faktisk til å tenke på Dire Straits i sine mest storslåtte stunder. «On Every Street», «Romeo and Juliet» - og da er det jo ikke så langt til Jan Garbarek?
En skjellsettende opplevelse.
Jeg vandrer gatelangs i Stavanger; en by som i strøket rundt konsertstedet Stavangeren ser ut som om den utelukkende består av kirker og advokatkontor. Men se, så. På vei til St. Petri Kirke stuper jeg over det utsøkte vannhullet som går under navnet Martinique; Stavangers svar på Mono i Oslo. Den som leter, den finner!
Vel inne (?) hos St. Peter har Stavanger Brass Band tatt oppstilling. De har to oppgaver. Dels skal de hedre nylig avdøde Eivind One Pedersen, som komponerte et verk spesielt for orkesteret på 90-tallet, dels skal de framføre nyskrevet materiale komponert av Mathias Eick. Ikke nok med det; Mathias Eick, selveste, skal være solist. Han holdt forresten på å bli forhindra. Kona hadde termin i går, deres førstefødte. Men så kom jenta 12 dager før skjema! Ergo: Stavanger Brass Band featuring Mathias Eick!
Hilsenen til One Pedersen satt som et skudd, fronta av en av ildsjelene i Stavangers jazzliv, sopransaksofonisten Tor Yttredal. Men det er jo noe smått «skurrende» ved kombinasjonen 40 manns messingorkester og jazz … Messingorkestre er liksom i utgangspunktet satt opp for å spille «Holmenkollmarsjen», eventuelt salmer i regi av Frelsesarméen.
Med disse forbehold, forløp konserten riktig så flott. Noen ganger skikkelig flott; da messingen fikk det til å «rulle» mer enn å «marsje», og da Mathias Eick dro til i rein Maynard Ferguson-stil. For ikke å snakke om jenta som satt på solo kornett-plass. Stilig.
Og da skulle man kanskje tro det var blitt nok musikk på eders utskremte medarbeider? Nix. Har du hørt om Hindi Zahra? Herkomst i en berberfamilie i Marokko, bosatt i Paris. Stjerneskudd på jazzlabelen Blue Note, uten å spille jazz. Hun synger sine egne sanger, og gjør det fortreffelig – denne seine kvelden for et utsolgt Folken, det vil si 700 mennesker. Hurra for publikum i Stavanger, som lar seg friste av artister de fleste knapt har hørt navnet på.
Ingen angra oppmøtet, for dette låt storveis. Zahra og medlemmene i bandet hennes hadde lik utstråling; en mix av Leonard Cohen og Bob Marley. De tar seg god tid, stresser ikke. Men utfører alt med musikalsk tyngde. I levende live var hun faktisk hundre ganger bedre enn inntrykket jeg fikk fra debutalbumet «Handmade» (2010).
Maijazz er i rute; dét er i hvert fall relativt enkelt å registrere. Og snart skal jeg på Farmers Market! Forvent rapport om ekstatisk kakafoni i morgen den dag. Nå har de også begynt å spille progrock!
Del på Facebook | Del på Bluesky
Buicken må holdes på veien!
(28.04.22) Det ryktes det at Buicken nå rygges inn i garasjen for godt. Det må ikke skje.
Mathias Eick i det amerikanske innlandet
(16.06.15) Mathias Eick befester sin rolle som Jazz-Norges viktigste lyriker.